Da var vi ferdige!

Da var vi ferdige. Etter noen utrolig slitsomme uker mot slutten fikk vi kosta bort de siste støvrestene i bygget før vi tok tårevåt farvel med våre nye venner og det nye ungdomshuset i Niafourang. De siste 75 dagene har gått i rasende fart og vi har vært gjennom ganske mye. Vi har lært utrolig mye, og føler oss veldig priviligerte som har fått lov til å være med på et slikt eventyr!

Mandag var siste arbeidsdag, og i tillegg var åpningsfesten lagt til denne dagen. Vi jobbet fra tidlig morgen helt til vi ble revet bort fra arbeidet til det hellige treet i landsbyen – da skulle det bli ofret en geit for oss og huset.

Alle de eldre i landsbyen, samt kvinner og barn, og ikke minst landsbyhøvdingen, var samlet. Mange tok ordet og ba for oss mens alle var samstemte i sine svar: «Amen, Amen». Vi satt på huk i 20 minutt mens flere og flere ville uttrykke sine tanker om oss og fremtiden til bygget. Vi forstod selvfølgelig ingenting, men vi fikk kort forklart av Michael etterpå hva som hadde blitt sagt, og mye av det bestod av ønsker om god fremtid for oss som mennesker og arkitekter, samt at familiene våre skulle ha god helse og lange liv. Slaktingen skjedde med Biltema-kniven vår som forøvrig har vært gjennom både det ene og det andre. Forrige uke var plutselig kniven borte. En av arbeiderne som bare hadde jobbet med oss i 4 dager ble beskyldt for å ha stjålet kniven. Det ble tatt ganske alvorlig. Vi blandet oss ikke inn fordi det var ganske heftige diskusjoner og bråk plutselig. Første dag på jobb hadde han vist stor interesse for denne kviven, og Michael og snekkeren, Nicholas, var overbevist om at det var han som stjal den. Han ble vist bort fra tomta med beskjed om å ikke komme tilbake. De truet med å ofre palmevin ved det hellige treet for å få fram sannheten. Han kom tilbake, utdrukket og våt i øynene og prøvde å si at han ikke hadde stjålet kniven. Det var roping, grining, diskusjoner og masse leven. To dager senere, var kniven plutselig tilbake i bygget. Truslene om ofring av palmevin ved det hellige treet hadde effekt, og som Pap Lamin forklarte: «This is how we do things here.»

Etter slaktingen laget kvinnene mat til hele landsbyen (300 stk) rett ved treet der geita var blitt slaktet. Det vandret svære gribber rundt området, som ble jaget vekk av Champion (hunden vår). De så ut som døden selv, og er ganske uhyggelige i motsetning til mange av fuglene ellers i Niafourang. Maten var lagd til hele landsbyen, og vi fikk utdelt skålen med den beste maten – nemlig hjertet og invollene til geita…

Åpningsfesten startet med at vi holdt en takketale i våre nye afrikanske tradisjonelle drakter som vi fikk skreddersydd fra landsbyen. Vi takket hele landsbyen for disse månedene, og spesielt de som jobbet frivillig sammen med oss hver eneste dag i 75 dager. Albert, Pap Lamin og Michael har vært våre samarbeidspartnere, og uten dem ville vi ikke ha oppnådd så mye som vi gjorde. Etter takketalene viste vi tre av filmene vi har lagd i løpet av oppholdet – til stor fornøyelse. En hel landsby var samlet inne i bygget og i alle vinduene da vi viste videoene. Det var både jubel og latter da de så seg selv på film, og det ble motatt med store glis.

Tore avsluttet vår del av programmet med å synge Amazing Grace.

Det gikk over til å bli deres tur til å takke oss, og vi fikk utlevert diplomer som viste deres takknemlighet til oss, fra landsbyhøvdingen og fra presidenten i ungdomsorganisasjonen, Michael.

Etter all snakking var det tid for dansing og musikk. Slik de gjorde det var at de fortalte en historie mens de trommet, og etterpå sang de historien. Det ble dramatisk oversatt av en av musikerne og bestod av setninger som « the womens went for the fishings. And they stood there, whereby they was fishing»…
Da sangen hadde startet hoppet plutselig landsbysjefen opp foran hele forsamlingen og danset til voldsom jubel og klapping – det var første gang vi har sett ham bevege på seg. Kvelden fortsatte med dansing, og tenning av bål på plassen foran bygget. Det var en fin opplevelse og vi fikk gode ord fra mange av landsbyens innbyggere.

Tirsdagen ryddet vi og klarerte bygget til fotografering og fikk sagt adjø til våre nye venner, og ikke minst til Hilde som har passet på oss denne tiden. Vi er svært takknemlige for alt Hilde har gjort for oss, og det var trist å forlate TinTing, geita vår «Helle», og maten til Nicole, kokka. Oppholdet der har vært helt fantastisk, og vi har blitt tatt godt vare på!
Nedenfor har vi lagt ved en del bilder av det ferdige bygget!

Advendtstid og takkonstruksjon

Scroll down for english version.

NORSK

Nedteljinga har starta. I dag er det 15 dagar igjen til flyet lettar frå Banjul Airport og tek oss heim til Noreg. Forrige søndag song vi «No tenner vi det fyrste lys», og tente eit kubbelys på middagsbordet. Hilde hadde leitt fram juleduken, og lukta av den sløkte fyrstikka var det nærmaste vi kom heimatt til Noreg og adventstid. Forsinka treverk, snekkaren som droppa oss, og generelt mykje å bite over på kort tid har vore med på å gjere denne adventstida svært hektisk. I tillegg til dette, då vi fyrst utnytta ein fridag i forrige veke og reiste til Kafountine for å laste opp videoen «Walls», hadde straumen gått i heile området – heile dagen – så det blei ein bomtur uten like. Bremsene på bilen blei øydelagde på veg heim, noko som gjorde at vi måtte stoppe for å få dette fiksa. Det blei ikkje fiksa – og vi køyrde heim utan bremser. Vi hadde spist ein god middag på ein restaurant, men den resulterte i dårlege magar på nesten heile gjengen. Videoen fekk vi heldigvis lasta opp i går, og den ligg no ute på Youtube og på bloggen. Nedanfor eit lite innblikk i køyreturen frå Kafountine.

Arbeidet med taket starta for omtrent tre veker sidan, og vi utnyttar dagslyset maksimalt! Vi jobbar frå klokka 09 til 19 på tomta kvar dag, og den einaste pausa er joggeturen heim til TinTing med påfølgjande lunsj. Det har med andre ord ikkje vore tid til ein strandtur på over to veker. Det har vore ei kald bøtte med vatn istaden for. Heilt til torsdag – då vi avslutta arbeidet klokka 18, og sprang til stranda. Vi fekk lagt oss av i solnedgongen og såg skumringa leggje seg langs kysten før vi spaserte heim – herleg!

Murarane jobbar med finish og puss på veggane, samtidig som vi jobbar med taket og treverket. Vi har ansatt ein snekkar som skal lage vinduer og dører og legge bølgjeblikktaket. Han har laga seg ein arbeidsstasjon saman med Albert i skuggen, der han står og høvlar treverk som skal bli brukt i vindu og dører. Dette er hovedsakleg avkapp frå det treverket vi brukar i takkonstruksjonen. Det har blitt gjort i éi veke no, og vi er spent på å sjå vindusramma som skal passe inn i murveggen. Det var først ein avtale med ein snekkar frå Gambia, men vi trur at vi pressa han for hardt på prisen. Så det enda opp med at han droppa oss, utan å seie i frå. Heldigvis får vi hjelp av Pap Lamin, som er med oss kvar dag og jobbar med taket. Han er uvurderlig, og etter å ha arbeidd ein del med oss har han forstått framgangsmåten vår – noko som gjer at vi alltid har han med som høgre hand. Det er også godt å ha ein som tørr å balansere i høgda. Vi jobbar no med skråavstiving i taket og skal forhåpentlegvis vere klare om ei vekes tid til å leggje bølgjeblikk.

På fredag fekk vi dårlege nyheiter frå Michael, leiaren i ungdomsorganisasjonen. Ein frå landsbyen, ein mann i 40-åra, hadde døydd. Han hadde blitt sjuk kvelden før, og blitt frakta til sjukehuset, der han døydde morgonen etter. Dei visste ikkje kva dødsårsaken var. Vi fekk vete at det var ein som hadde jobba masse frivillig med oss, og vi visste godt kven det var. Det var utruleg trist, og Michael forklarte at alt arbeid måtte stoppe opp i to dagar, for å vise respekt til han og familien han etterlot seg. Det var ei tung stemning i landsbyen, som berre har 300 innbyggjarar der alle kjenner alle.

På laurdag drog vi til stranda for å bade. Då vi var ferdige og skulle til å gå heim att skjedde noko sjukt. Plutselig kom det sommarfuglar – i enorme mengder! Det såg ut som det snødde horisontalt svære snøflak i sakte film! Dette varte i 3-4 minutt, og det må ha vore fleire hundre tusen kvite sommarfuglar. Dei kom frå havet og var på vei innover i landet. Det var heilt utruleg, og det einaste som mangla var David Attenborough.

Andreas har hatt med seg nøtteblandingar og snacks til Albert og Pap Lamin eit par gongar, og dette har vore svært populært. Albert ropte mot Tore: «Andrus! I need Andrus!» Tore henta Andreas utan heilt å forstå kvifor. Albert fortalte Andreas: «I feel the hunger. You give me energy. I miss the eating!». Vi leitte fram Wasa Knekkebrød og norsk jordbærsyltetøy, og smilet var på plass. «I think we can do second rounds», sa Albert då Tore smurte knekkebrød. Det blei second (and third) rounds den ettermiddagen. Arbeidet Albert har teke på seg er heilt enormt. Det ligg plank av monge ulike dimensjonar og retningar, og etter at han har høvla og pussa, ser det mykje betre ut. Det er fortsatt mykje høvling som gjenstår, og heldigvis har vi han med på laget. « We do this together!» sa Albert tidleg i prosessen til oss – og han held seg fortsatt til dette. Murarteamet kan meir enn berre muring – noko som vi utnyttar. Niani er som ei maskindreve sag, og vi ropar på han når vi treng hjelp til nøyaktige kutt. Paco er 2.10 meter høg og veldig god til ting som skjer høgt oppe. William (murarmestaren) er sterk og fryktlaus og gjer det meste. Vi mistenkjer at dei prøvar å imponere oss med sine vågale stunts, så vi prøvar å holde dei i sjakk slik at arbeidsplassen er tryggast mogleg. (HMS er ikkje greia her).

På vei til tomta har vi ofte følge av hunden Champion, som delvis bur på TinTing. Han blir med oss, og ligg resten av dagen og chillar i skuggen. Han blei med ein gong då vi skulle hente utstyr i eit hus som ligg rett ved tomta, der vi oppdaga verdens største edderkopp. Vi var vettskremte, men Champion starta jakta med ein gong. Han rakk ikkje å jakte for lenge, for rett foran snuten på han kom ei høne i full fart og hakka til seg edderkoppen. Høna beina ut av bygget og sprang langs veien før ho kasta frå seg edderkoppen og starta å hakke laus. Vi var vitne til denne situasjonen og beundra høna.

For eit par netter sidan våkna Assad og Tore av nokon høge skrik. «Ææææææ!! Wuuæææ!». Tore tenkte det var kvinnehyl, himla med auga og plugga inn øyreproppar. Assad var litt meir bekymra men brydde seg ikkje noko meir om det då skrika avtok. Det viste seg at det var Andreas som var ute på tur i draumane sine. Då Tore konfronterte Andreas morgonen etter, forstod Andreas lite – men kom på at han hadde hatt eit voldsomt mareritt den natta. Draumen bestod av at vi alle tre hadde vore på elva i ein liten båt, og at ein Anakonda hadde komt mot Andreas og angrepe handa hans. Han hadde ropt ut i draumen – og i verkelegheita (!) – uten å vete om det. Då han seinare på dagen fortalte om draumen til Albert, braut Albert ut: « Jah! Jah Jah JAH! DAT was a Bessing Drimm!!!» Vi forsto ikkje heilt kvifor det kunne ha vore ein bessing drimm, men han gjorde det heilt klart: «The drimm means that when you arrive in Norwés, you get a good wife and the second that happens is that you get money. You know – the snake is a woman!!». Vi flira saman med han, og konkluderte med at det var ein bessing drimm likevel.

Advent and Construction work

The countdown has begun. In fifteen days we are Norway bound. Work on the roof construction started exactly three weeks ago and we have made the most of the daylight hours since then. There is a still A LOT to do and everything takes longer than expected.  We work from sunup to sundown every day with our only break being a jog to Tinting for lunch. Afternoons reading in the hammock have been replaced with sanding wood and beach trips have been replaced by moonlit showers with a cold bucket of water.

On site the masons are busy making the outer belt and smoothing the inside walls with cement. While the masons work below, we are balancing on walls and beams, drilling and hammering together the wood construction. We hired a carpenter named Nicolas who is building windows and doors from leftover wood from the roof construction. He has made a wood station where he planes and prepares wood. He takes his work very seriously and planes every plank to perfection, squinting through tiny glasses that hang on the tip of his nose. We are yet to see a finished window frame and his perfectionism is making us impatient. Nevertheless, we are grateful to have Nicolas, as we were panicking a few weeks ago when a carpenter abandoned us. We suspect we pressed him too hard on his wage, so without notice he left us for a contract at Banjul Airport.

The wood we received from Ziggunchur is extremely rough cut, so every single plank must be planed and sanded before it can be used. Albert has been working like a machine planing wood. So far he has planed every single plank we have used. This is an enormous job and we would be completely lost without his help. At the outset of the project he said “We do this together.” He has stayed true to this and we are inspired and in awe of his dedication. Pap Lamin also works with us every single day on site. He has become invaluable during work on the roof construction. He has worked closely with us the entire time and now has become our right hand in everything we do. The masons are skilled at more than just masonry. Niani is like a human power-saw, we call on him whenever we need a straight cut. Paco is 2,10m tall and very good at reaching high up places. William (the chief mason) is strong and fearless. The masons are always willing to do the tasks that are outside our comfort zone. Our hearts are in our throats when they climb up and balance on oil barrels perched on walls. We do our best to keep the site safe for us and the workers, but this sure isn’t Norway.

On friday we received bad news from Michael. A man from the village had died. He was rushed to the hospital the night before after suddenly getting sick and died the next morning. We were sad to discover that this man was one of the volunteers who had worked with us on site. Michael explained that all work must stop for two days out of respect. Niafourang is a small village where everyone knows everyone and a death is felt by everyone.

On saturday we went to the beach for a swim. While we were on our way out of the water, white butterflies started streaming past us. At first there were only a couple, then hundreds, then thousands. Suddenly the beach was thick with white butterflies streaming from the ocean for land. You could literally reach out and grab the air and you would catch one. We stood spellbound and felt like we were in a horizontal snowstorm. It felt like the only thing missing was narration by David Attenborough.

A dog named Champion has started living a with us at Tinting. Champion often follows us in the morning when we go to the site, scouting ahead for danger. The other day he followed us into a nearby house to gather equipment. Inside our bag we found an enormous spider that jumped out and started scuttling across the floor. Champion took up the chase but before he had caught up with the spider, a hen came storming through the door, slid in front of Champion and pecked the spider up in her beak. In a flash of feathers the hen was out the door again and a second later she was hacking furiously at the huge spider while other hens were rushing up to get a bite. We daily witness the circle of life here in Africa.

A few nights ago, Assad and Tore woke to high pitched screams. “ÆÆææææ! Wuuææææ!” Tore rolled his eyes and pushed in his earplugs. Assad was slightly more concerned, but not enough to do anything about it. As it turns out Andreas was suffering from some Malarone induced nightmares. When Tore confronted him with the screams the next morning Andreas was at a loss, he quickly put two and two together though and admitted to having had a terrible nightmare the previous night. Andreas had dreamt that he was on a murky brown river paddling a boat with Tore and Assad. Suddenly a thick black snake had slithered across the water, wrapped itself around his arm and sunk its fangs into  his shoulder. When Andreas told Albert about the dream, albert responded; “Ya, ya, ya! Dat was a bessing drim!”. He went on the explain, “The drim means that when you arrive in Norwés, you get a good wife and the second that happens is that you get money. Ya! The snake is a woman you know.” We had a good laugh together and agreed it truly had been a “bessing drim” after all.