Da var vi ferdige!

Da var vi ferdige. Etter noen utrolig slitsomme uker mot slutten fikk vi kosta bort de siste støvrestene i bygget før vi tok tårevåt farvel med våre nye venner og det nye ungdomshuset i Niafourang. De siste 75 dagene har gått i rasende fart og vi har vært gjennom ganske mye. Vi har lært utrolig mye, og føler oss veldig priviligerte som har fått lov til å være med på et slikt eventyr!

Mandag var siste arbeidsdag, og i tillegg var åpningsfesten lagt til denne dagen. Vi jobbet fra tidlig morgen helt til vi ble revet bort fra arbeidet til det hellige treet i landsbyen – da skulle det bli ofret en geit for oss og huset.

Alle de eldre i landsbyen, samt kvinner og barn, og ikke minst landsbyhøvdingen, var samlet. Mange tok ordet og ba for oss mens alle var samstemte i sine svar: «Amen, Amen». Vi satt på huk i 20 minutt mens flere og flere ville uttrykke sine tanker om oss og fremtiden til bygget. Vi forstod selvfølgelig ingenting, men vi fikk kort forklart av Michael etterpå hva som hadde blitt sagt, og mye av det bestod av ønsker om god fremtid for oss som mennesker og arkitekter, samt at familiene våre skulle ha god helse og lange liv. Slaktingen skjedde med Biltema-kniven vår som forøvrig har vært gjennom både det ene og det andre. Forrige uke var plutselig kniven borte. En av arbeiderne som bare hadde jobbet med oss i 4 dager ble beskyldt for å ha stjålet kniven. Det ble tatt ganske alvorlig. Vi blandet oss ikke inn fordi det var ganske heftige diskusjoner og bråk plutselig. Første dag på jobb hadde han vist stor interesse for denne kviven, og Michael og snekkeren, Nicholas, var overbevist om at det var han som stjal den. Han ble vist bort fra tomta med beskjed om å ikke komme tilbake. De truet med å ofre palmevin ved det hellige treet for å få fram sannheten. Han kom tilbake, utdrukket og våt i øynene og prøvde å si at han ikke hadde stjålet kniven. Det var roping, grining, diskusjoner og masse leven. To dager senere, var kniven plutselig tilbake i bygget. Truslene om ofring av palmevin ved det hellige treet hadde effekt, og som Pap Lamin forklarte: «This is how we do things here.»

Etter slaktingen laget kvinnene mat til hele landsbyen (300 stk) rett ved treet der geita var blitt slaktet. Det vandret svære gribber rundt området, som ble jaget vekk av Champion (hunden vår). De så ut som døden selv, og er ganske uhyggelige i motsetning til mange av fuglene ellers i Niafourang. Maten var lagd til hele landsbyen, og vi fikk utdelt skålen med den beste maten – nemlig hjertet og invollene til geita…

Åpningsfesten startet med at vi holdt en takketale i våre nye afrikanske tradisjonelle drakter som vi fikk skreddersydd fra landsbyen. Vi takket hele landsbyen for disse månedene, og spesielt de som jobbet frivillig sammen med oss hver eneste dag i 75 dager. Albert, Pap Lamin og Michael har vært våre samarbeidspartnere, og uten dem ville vi ikke ha oppnådd så mye som vi gjorde. Etter takketalene viste vi tre av filmene vi har lagd i løpet av oppholdet – til stor fornøyelse. En hel landsby var samlet inne i bygget og i alle vinduene da vi viste videoene. Det var både jubel og latter da de så seg selv på film, og det ble motatt med store glis.

Tore avsluttet vår del av programmet med å synge Amazing Grace.

Det gikk over til å bli deres tur til å takke oss, og vi fikk utlevert diplomer som viste deres takknemlighet til oss, fra landsbyhøvdingen og fra presidenten i ungdomsorganisasjonen, Michael.

Etter all snakking var det tid for dansing og musikk. Slik de gjorde det var at de fortalte en historie mens de trommet, og etterpå sang de historien. Det ble dramatisk oversatt av en av musikerne og bestod av setninger som « the womens went for the fishings. And they stood there, whereby they was fishing»…
Da sangen hadde startet hoppet plutselig landsbysjefen opp foran hele forsamlingen og danset til voldsom jubel og klapping – det var første gang vi har sett ham bevege på seg. Kvelden fortsatte med dansing, og tenning av bål på plassen foran bygget. Det var en fin opplevelse og vi fikk gode ord fra mange av landsbyens innbyggere.

Tirsdagen ryddet vi og klarerte bygget til fotografering og fikk sagt adjø til våre nye venner, og ikke minst til Hilde som har passet på oss denne tiden. Vi er svært takknemlige for alt Hilde har gjort for oss, og det var trist å forlate TinTing, geita vår «Helle», og maten til Nicole, kokka. Oppholdet der har vært helt fantastisk, og vi har blitt tatt godt vare på!
Nedenfor har vi lagt ved en del bilder av det ferdige bygget!

Advendtstid og takkonstruksjon

Scroll down for english version.

NORSK

Nedteljinga har starta. I dag er det 15 dagar igjen til flyet lettar frå Banjul Airport og tek oss heim til Noreg. Forrige søndag song vi «No tenner vi det fyrste lys», og tente eit kubbelys på middagsbordet. Hilde hadde leitt fram juleduken, og lukta av den sløkte fyrstikka var det nærmaste vi kom heimatt til Noreg og adventstid. Forsinka treverk, snekkaren som droppa oss, og generelt mykje å bite over på kort tid har vore med på å gjere denne adventstida svært hektisk. I tillegg til dette, då vi fyrst utnytta ein fridag i forrige veke og reiste til Kafountine for å laste opp videoen «Walls», hadde straumen gått i heile området – heile dagen – så det blei ein bomtur uten like. Bremsene på bilen blei øydelagde på veg heim, noko som gjorde at vi måtte stoppe for å få dette fiksa. Det blei ikkje fiksa – og vi køyrde heim utan bremser. Vi hadde spist ein god middag på ein restaurant, men den resulterte i dårlege magar på nesten heile gjengen. Videoen fekk vi heldigvis lasta opp i går, og den ligg no ute på Youtube og på bloggen. Nedanfor eit lite innblikk i køyreturen frå Kafountine.

Arbeidet med taket starta for omtrent tre veker sidan, og vi utnyttar dagslyset maksimalt! Vi jobbar frå klokka 09 til 19 på tomta kvar dag, og den einaste pausa er joggeturen heim til TinTing med påfølgjande lunsj. Det har med andre ord ikkje vore tid til ein strandtur på over to veker. Det har vore ei kald bøtte med vatn istaden for. Heilt til torsdag – då vi avslutta arbeidet klokka 18, og sprang til stranda. Vi fekk lagt oss av i solnedgongen og såg skumringa leggje seg langs kysten før vi spaserte heim – herleg!

Murarane jobbar med finish og puss på veggane, samtidig som vi jobbar med taket og treverket. Vi har ansatt ein snekkar som skal lage vinduer og dører og legge bølgjeblikktaket. Han har laga seg ein arbeidsstasjon saman med Albert i skuggen, der han står og høvlar treverk som skal bli brukt i vindu og dører. Dette er hovedsakleg avkapp frå det treverket vi brukar i takkonstruksjonen. Det har blitt gjort i éi veke no, og vi er spent på å sjå vindusramma som skal passe inn i murveggen. Det var først ein avtale med ein snekkar frå Gambia, men vi trur at vi pressa han for hardt på prisen. Så det enda opp med at han droppa oss, utan å seie i frå. Heldigvis får vi hjelp av Pap Lamin, som er med oss kvar dag og jobbar med taket. Han er uvurderlig, og etter å ha arbeidd ein del med oss har han forstått framgangsmåten vår – noko som gjer at vi alltid har han med som høgre hand. Det er også godt å ha ein som tørr å balansere i høgda. Vi jobbar no med skråavstiving i taket og skal forhåpentlegvis vere klare om ei vekes tid til å leggje bølgjeblikk.

På fredag fekk vi dårlege nyheiter frå Michael, leiaren i ungdomsorganisasjonen. Ein frå landsbyen, ein mann i 40-åra, hadde døydd. Han hadde blitt sjuk kvelden før, og blitt frakta til sjukehuset, der han døydde morgonen etter. Dei visste ikkje kva dødsårsaken var. Vi fekk vete at det var ein som hadde jobba masse frivillig med oss, og vi visste godt kven det var. Det var utruleg trist, og Michael forklarte at alt arbeid måtte stoppe opp i to dagar, for å vise respekt til han og familien han etterlot seg. Det var ei tung stemning i landsbyen, som berre har 300 innbyggjarar der alle kjenner alle.

På laurdag drog vi til stranda for å bade. Då vi var ferdige og skulle til å gå heim att skjedde noko sjukt. Plutselig kom det sommarfuglar – i enorme mengder! Det såg ut som det snødde horisontalt svære snøflak i sakte film! Dette varte i 3-4 minutt, og det må ha vore fleire hundre tusen kvite sommarfuglar. Dei kom frå havet og var på vei innover i landet. Det var heilt utruleg, og det einaste som mangla var David Attenborough.

Andreas har hatt med seg nøtteblandingar og snacks til Albert og Pap Lamin eit par gongar, og dette har vore svært populært. Albert ropte mot Tore: «Andrus! I need Andrus!» Tore henta Andreas utan heilt å forstå kvifor. Albert fortalte Andreas: «I feel the hunger. You give me energy. I miss the eating!». Vi leitte fram Wasa Knekkebrød og norsk jordbærsyltetøy, og smilet var på plass. «I think we can do second rounds», sa Albert då Tore smurte knekkebrød. Det blei second (and third) rounds den ettermiddagen. Arbeidet Albert har teke på seg er heilt enormt. Det ligg plank av monge ulike dimensjonar og retningar, og etter at han har høvla og pussa, ser det mykje betre ut. Det er fortsatt mykje høvling som gjenstår, og heldigvis har vi han med på laget. « We do this together!» sa Albert tidleg i prosessen til oss – og han held seg fortsatt til dette. Murarteamet kan meir enn berre muring – noko som vi utnyttar. Niani er som ei maskindreve sag, og vi ropar på han når vi treng hjelp til nøyaktige kutt. Paco er 2.10 meter høg og veldig god til ting som skjer høgt oppe. William (murarmestaren) er sterk og fryktlaus og gjer det meste. Vi mistenkjer at dei prøvar å imponere oss med sine vågale stunts, så vi prøvar å holde dei i sjakk slik at arbeidsplassen er tryggast mogleg. (HMS er ikkje greia her).

På vei til tomta har vi ofte følge av hunden Champion, som delvis bur på TinTing. Han blir med oss, og ligg resten av dagen og chillar i skuggen. Han blei med ein gong då vi skulle hente utstyr i eit hus som ligg rett ved tomta, der vi oppdaga verdens største edderkopp. Vi var vettskremte, men Champion starta jakta med ein gong. Han rakk ikkje å jakte for lenge, for rett foran snuten på han kom ei høne i full fart og hakka til seg edderkoppen. Høna beina ut av bygget og sprang langs veien før ho kasta frå seg edderkoppen og starta å hakke laus. Vi var vitne til denne situasjonen og beundra høna.

For eit par netter sidan våkna Assad og Tore av nokon høge skrik. «Ææææææ!! Wuuæææ!». Tore tenkte det var kvinnehyl, himla med auga og plugga inn øyreproppar. Assad var litt meir bekymra men brydde seg ikkje noko meir om det då skrika avtok. Det viste seg at det var Andreas som var ute på tur i draumane sine. Då Tore konfronterte Andreas morgonen etter, forstod Andreas lite – men kom på at han hadde hatt eit voldsomt mareritt den natta. Draumen bestod av at vi alle tre hadde vore på elva i ein liten båt, og at ein Anakonda hadde komt mot Andreas og angrepe handa hans. Han hadde ropt ut i draumen – og i verkelegheita (!) – uten å vete om det. Då han seinare på dagen fortalte om draumen til Albert, braut Albert ut: « Jah! Jah Jah JAH! DAT was a Bessing Drimm!!!» Vi forsto ikkje heilt kvifor det kunne ha vore ein bessing drimm, men han gjorde det heilt klart: «The drimm means that when you arrive in Norwés, you get a good wife and the second that happens is that you get money. You know – the snake is a woman!!». Vi flira saman med han, og konkluderte med at det var ein bessing drimm likevel.

Advent and Construction work

The countdown has begun. In fifteen days we are Norway bound. Work on the roof construction started exactly three weeks ago and we have made the most of the daylight hours since then. There is a still A LOT to do and everything takes longer than expected.  We work from sunup to sundown every day with our only break being a jog to Tinting for lunch. Afternoons reading in the hammock have been replaced with sanding wood and beach trips have been replaced by moonlit showers with a cold bucket of water.

On site the masons are busy making the outer belt and smoothing the inside walls with cement. While the masons work below, we are balancing on walls and beams, drilling and hammering together the wood construction. We hired a carpenter named Nicolas who is building windows and doors from leftover wood from the roof construction. He has made a wood station where he planes and prepares wood. He takes his work very seriously and planes every plank to perfection, squinting through tiny glasses that hang on the tip of his nose. We are yet to see a finished window frame and his perfectionism is making us impatient. Nevertheless, we are grateful to have Nicolas, as we were panicking a few weeks ago when a carpenter abandoned us. We suspect we pressed him too hard on his wage, so without notice he left us for a contract at Banjul Airport.

The wood we received from Ziggunchur is extremely rough cut, so every single plank must be planed and sanded before it can be used. Albert has been working like a machine planing wood. So far he has planed every single plank we have used. This is an enormous job and we would be completely lost without his help. At the outset of the project he said “We do this together.” He has stayed true to this and we are inspired and in awe of his dedication. Pap Lamin also works with us every single day on site. He has become invaluable during work on the roof construction. He has worked closely with us the entire time and now has become our right hand in everything we do. The masons are skilled at more than just masonry. Niani is like a human power-saw, we call on him whenever we need a straight cut. Paco is 2,10m tall and very good at reaching high up places. William (the chief mason) is strong and fearless. The masons are always willing to do the tasks that are outside our comfort zone. Our hearts are in our throats when they climb up and balance on oil barrels perched on walls. We do our best to keep the site safe for us and the workers, but this sure isn’t Norway.

On friday we received bad news from Michael. A man from the village had died. He was rushed to the hospital the night before after suddenly getting sick and died the next morning. We were sad to discover that this man was one of the volunteers who had worked with us on site. Michael explained that all work must stop for two days out of respect. Niafourang is a small village where everyone knows everyone and a death is felt by everyone.

On saturday we went to the beach for a swim. While we were on our way out of the water, white butterflies started streaming past us. At first there were only a couple, then hundreds, then thousands. Suddenly the beach was thick with white butterflies streaming from the ocean for land. You could literally reach out and grab the air and you would catch one. We stood spellbound and felt like we were in a horizontal snowstorm. It felt like the only thing missing was narration by David Attenborough.

A dog named Champion has started living a with us at Tinting. Champion often follows us in the morning when we go to the site, scouting ahead for danger. The other day he followed us into a nearby house to gather equipment. Inside our bag we found an enormous spider that jumped out and started scuttling across the floor. Champion took up the chase but before he had caught up with the spider, a hen came storming through the door, slid in front of Champion and pecked the spider up in her beak. In a flash of feathers the hen was out the door again and a second later she was hacking furiously at the huge spider while other hens were rushing up to get a bite. We daily witness the circle of life here in Africa.

A few nights ago, Assad and Tore woke to high pitched screams. “ÆÆææææ! Wuuææææ!” Tore rolled his eyes and pushed in his earplugs. Assad was slightly more concerned, but not enough to do anything about it. As it turns out Andreas was suffering from some Malarone induced nightmares. When Tore confronted him with the screams the next morning Andreas was at a loss, he quickly put two and two together though and admitted to having had a terrible nightmare the previous night. Andreas had dreamt that he was on a murky brown river paddling a boat with Tore and Assad. Suddenly a thick black snake had slithered across the water, wrapped itself around his arm and sunk its fangs into  his shoulder. When Andreas told Albert about the dream, albert responded; “Ya, ya, ya! Dat was a bessing drim!”. He went on the explain, “The drim means that when you arrive in Norwés, you get a good wife and the second that happens is that you get money. Ya! The snake is a woman you know.” We had a good laugh together and agreed it truly had been a “bessing drim” after all.

Treverket har kommet!

Scroll ned for norsk versjon.

ENGLISH

[We havent recieved internet at Tinting the last couple of weeks. The following update was supposed to be posted on sunday 20.11.11, meaning that we have gotten a good deal farther than what is represented in the text. As of right now we are well on our way with the wood construction. We are very busy, but will try to update as soon as possible!]

Tabaski lasts three days; the aftermath of the holiday lasts much longer. Banks, shops, pretty much everything stops up for at least a week in the wake. This also applied to the delivery of wood we were waiting on. The wood arrived almost two weeks late. We sent Fils Martin, the vice president of the youth organization, to collect the wood when we expected it to be finished. It wasnt. Fils ended up having to wait three days in Ziggunchur. The first day work stopped because there was no electricity in Ziggunchur, the second worked stopped because everyone had to attend a funeral. The third day the wood was finished and Fils managed to get it loaded into a truck. On their way to Niafourang (3 hour drive) the driver got sick and needed to spend the night on the road. Fils slept in the truckbed on top of the wood to keep it safe.

We were relieved when the wood finally arrived the next day, but our relief was shortlived. An inspection of the wood quickly revealed extremely rough cut wood with no two planks of the same dimensions. 2,5 cm apparently means anything between 1,5 to 4 cm. Michael shrugged and recited a well rehearsed lesson, “This is Africa.” We didnt have much time to despair; Albert quickly began work building a wood station, where we would smooth out and prepare the wood. Albert informed us that we needed a planer pronto! Tore agreed to ride with Seni on the back of his motorcycle to Abene to look for one, and pick up some sandpaper as well. The rainy season is long past and the roads are soft sand. This resulted in a terrifying ride for Tore through the bushlands. In places where the sand was too deep the wheels would pull left and right and one time the two were thrown into the (thankfully) soft sand. Upon arriving back at the site, a shaken Tore handed over the planer to Albert who immediately noted that the blade was to thin and set off on his rickety bike back to Abene for a thicker one. We are very grateful for people like Albert who are completely dedicated to the project.

We had agreed to help the women of Niafourang in clearing a community garden that had been donated to them. After all their hard work helping us, it was the least we could do. On wednesday we walked far into the bush to partake in the community work. There were few women to be found, all we saw were men wielding machetes. The work consisted of clearing several acres of land so that planting of fruits and vegetables could begin. We wore sandals and shorts expecting to find a vegetable garden we could help water. The machete men wore tall boots and when a man came over to us with a snake dangling from the side of his machete we knew the reason why.

We attempted to fight the thick brush with machetes for a short while but when another man called us over to show us a baby cobra he had found we flagged out. To our relief, Michael informed us that our presence was the important thing. We were asked to join in on a community meeting. Michael, along with the youth organization, are as concerned as we are about the work being finished before we leave in roughly a month. Therefore the youth organization had met with the village elders and together decided on a system where five local men would work with us every day. There would be a rotation of who would work but all the village men would be involved. This plan was presented by Michael, while we stood by trying to decipher what was going on. The meeting was reminiscent of our first meeting with the village elders. There where hefty discussions, and from time to time we were unsure how the plan was being recieved. The fact that several men had palm wine in one hand and machetes in the other didnt give us any relief. Andreas asked Michael after a seemingly heated argument, “How is it going?”. The answer was, “Very well, everyone agrees.” That was good to hear. On our way back to the site Michael told us about cultural beliefs in the area. He explained how traditional tribal and religious rituals and beliefs were mixed into their culture. He told us about voodoo, spirits and roots that would give invincibility if consumed. We asked him more about the tree with the intricately tied ribbons that protected the site. He explained that the tree would protect the building and those who worked in it, but also send evil spirits against those who stole or caused harm. Andreas asked if any evil spirits would come after him, since he had broken off a branch while loading sand. Michael told him it wouldnt be a problem.

We met up with Albert later that night to show him our latest video. It didnt take long for him to start cracking up. As usual he found the video hilarious, and we found his reaction equally so. After the video, we showed him pictures of the snake from the womens garden. “MY GOD! MY GOD!” said Albert, incredulous. “This is a cobra”. He went on to tell us more about the cobra. “The snake has three tits.”. “Three tits?”. “Yes, three tits!” After further explenation, we discovered tits meant teeth. The cobra is called Njangala in Coroninka, meaning “Torrow is too far”. Locals believe that if you get bit by the Njangala you will either become rich, poor, or die depending on which tooth the snake bites with.

One day after being at the beach with Hilde we turned in to Tinting and realized something was going on. In the orange light of the rising moon we saw a large crowd of people outside Tinting. As we approached we saw many familiar faces. Men and women that we had seen regularly on site were dressed in traditional clothes waiting for us. Many men sat around the outside belt of Tinting with leather-spun drums on their laps. Women were carving wooden instruments from sticks. Michael quickly greeted us and explained that the village wished to entertain us for the evening. He laid out a mat for us to sit on and explained that we would experience music and dancing from various local tribes; Wolof, Koron, etc. This was a very pleasant surprise and we were touched by the fact that around 50 people had gathered to teach us more about their culture. The drums started thumping and one girl took charge, leading the others singing and dancing at the outskirts of a large circle of light. Men and women would enter the circle in turn and the drums would pick up to the fast paced steps of the dancers. A couple times we were pulled up to partake in the dancing. We did our best but it was clear that we were sorely outmatched in the dancing department. It was a night of festivity, with the dancing lasting for hours and several speeches and toasts that followed.

Work lately has been plagued by a series of delays. This has not been entirely unexpected and we have learned to make the most of the days when labor and materials are available. Tabaski has not been the only source of delay. Most of the villagers have malaria and this tends to flare up a couple times a year. Our chief mason, William, was incapacitated for four days from Malaria at the  beginning of this week. Pap Lamin, and now Michael have also gotten sick. Work resumed for real on thursday, and now half the concrete floor is finished and all the steel brackets are in place. We are becoming expert at climbing the walls, something we will be doing alot when we start working with the wood construction next week.

The nights have become much cooler, a welcome change to the humid and sweltering nights we experienced in October. The green ricefields have turned yellow and leaves have started falling from the trees. The temperature is still around 30 degrees celcius during the day but cools down to around 20 degrees at night. Woodwork starts tomorrow, and we have a month before we head north to the frozen motherland. We are racing the clock and working hard to finish.

NORSK

[Forbindelsen til internett har vært ganske dårlige i de siste to ukene, noe som har gjort at vi ikke har fått lagt ut blogginnlegget. Dette innlegget skulle blitt lagt ut den 20.november, noe som gjør at det har skjedd en del siden sist, men det skriver vi om i neste blogginnlegg.]

Det sies at Tabaski varer i tre dager, men konsekvensene av feiringen varer lengre. Banker og butikker, samt sjappa vi bestilte treverket fra, utsetter det meste. Treverket kom, ”bare” 13 dager for seint. Men veien hit var ikke en smertefri prosess. Vi sendte Fils Martin (visepresident i ungdomsorganisasjonen) til Zigenchour for å hente treverket, og hadde jevnlig kontakt med han. Han forklarte den ene dagen at strømmen gikk i byen, så arbeidet ville ta to ekstra dager. Etter dette var det en begravelse som alle skulle i. Tre ekstra dager. Og den dagen treverket egentlig skulle komme, kom det ikke. Morgenen etterpå gikk vi mot tomta, og Michael møtte oss for å fortelle hva som hadde skjedd. På vei til Niafourang hadde lastebilsjåføren blitt akutt syk, og måtte stoppe bilen i en landsby. Han dro for å bli frisk, og Fils Martin ble værende i lastebilen over natta for å passe på treverket. Sjåføren kom tilbake neste morgen og de kjørte videre. Så endelig kom treverket! Men førsteinntrykket av treverket var litt urovekkende. Dimensjonene vi bestilte var tatt litt på sparket virket det som. Men vi fortvilte ikke – Albert (bessing drimm) kom syklende og sa at han hadde en løsning. Han lagde en arbeidsstasjon der treverket skulle bli høvlet og pusset.

 

Tore og Seny reiste til nabolandsbyen for å kjøpe utstyr, på Seny sin motorsykkel. Kombinasjonen sand og motorsykkel er ikke den tryggeste, og det var flere ganger sanden var for myk, noe som resulterte i at sykkelen ville både hit og dit. Den ene gangen vant sanden over dem, men heldigvis ble det en myk landing. De hoppa på igjen og kjørte videre for å rekke butikken (fredagsbønnen var rett rundt hjørnet). Da vi kom tilbake syntes Albert at knivbladet var for svakt, så han la ut på sykkelen for å fikse. Det er godt å ha slike som han, som er villig til å fikse og ordne. Arbeidet i det siste har kommet godt i gang etter denne lengre pausen etter Tabaski. Men det er også andre faktorer som spiller inn på om ting blir gjort eller ikke. Nemlig malaria. Det har vist seg at nesten alle i landsbyen har malaria, og at de får utbrudd av det et par ganger i året, spesielt etter regntiden. Muremesteren vår, William, fikk utbrudd av malaria i forrige uke, og dette preget fremgangen i murerarbeidet. Han har heldigvis komt seg, men de er som regel syke i 3-4 dager før de blir friske igjen. De som har pengene til det, skaffer seg medisin på sykehuset i nabolandsbyen. Så de siste dagene har vi begynt arbeidet med å støpe gulvet, og skal fortsette med pussing av de innvendige veggene.

Vi hadde avtalt med de eldre kvinnene i landsbyen at vi skulle hjelpe til i deres grønnsakshage, siden alle kvinnene hadde hjulpet oss så mye på tomta i det siste. Så på onsdag gikk vi 500 meter (1,3 kilometer her visstnok) inn i bushen for å jobbe. Der var nesten bare mannfolk der, og alle hadde verneutstyr og støvler og svære macheter. Arbeidet som skulle gjøres var klarering av flere mål med jord, slik at plantingen av grønnsaker kunne starte. Vi hadde slippers og shorts, og var ikke helt forberedt på slikt arbeid. Vi så for oss en eng full av damer der vi skulle vanne planter og synge sanger – slik var det altså ikke. Michael beroliget oss og sa at det var tilstedeværelsen vår som hadde noe å si. Folk var kjempeglade for å se oss der, selv om vi så vidt gjorde noe nyttig. En av arbeiderne kom mot oss med en machete og en fangst som han stolt viste frem. En livsfarlig slange som nettopp hadde spist ett eller annet til lunsj. Vi betraktet den og tenkte at det var like greit at vi ikke måtte jobbe, om det var slike farer som ventet på oss når vi kappet gresset. En av hovedgrunnene til at vi var samlet der var fordi Michael hadde arrangert et møte som vi skulle delta på. Michael, sammen med ungdomsorganisasjonen, tar prosjektet på alvor, og de har sammen med oss innsett at vi trenger hjelp hver dag på tomta om vi skal bli ferdig innen tidsrammen. Så de hadde gått sammen med de eldre i landsbyen for å vedta et system der alle mannfolka fra landsbyen jobbet hver sin dag fremover, for å hjelpe til å ferdigstille bygget. Diskusjonen gikk heftig for seg, men det kan også ha hatt med serveringen av palmevin å gjøre. Kombinasjonen macheter, stålsterke menn og palmevin, samt heftige diskusjoner er nok til å gjøre tre nordmenn litt vare på situasjonen. Da møtet var ferdig og arbeidet startet opp igjen, ropte en av karene på oss. Ny fangst. Denne gangen en svart babykobra med røde prikker. Også ganske farlig. Vi dokumenterte funnet, men bestemte oss for å dra tilbake til tryggere omgivelser. På veien tilbake fortalte Michael oss om diverse ritualer og kulturelle fenomen som de tror på her. Det ble mellom annet snakk om det lille treet, som fortsatt står på tomta der vi bygger. Det har kvinnene laget for å holde onde makter unna bygget og beskytte det i fremtiden. De som skader treet, eller vil bygget noe ondt, skal bli straffet for det. Andreas nevnte at han hadde klart å ødelegge en gren på treet mens han jobbet med sand i bygget, men Michael gjorde det klart for oss at disse forbannelsene ikke gjaldt dem som jobbet på tomta. Takk og lov for det. Andre ting vi fikk høre om var blant annet voodoo og urter som ble spist for å gjøre folk udødelige, samt at folk får morsomme og positive navn for å holde onde ånder borte. Litt og litt fikk vi vite mer om kulturen deres, og Michael konkluderte at disse ritualene, selv om de stammer fra lenge siden, spiller en stor rolle i livene deres fortsatt.

Senere den kvelden kom Albert på besøk til oss, og vi viste ham den nyeste videoen av veggene. Selvsagt var reaksjonen latter. Han la til på slutten at han nå forstår hva videoene handler om: ”The process!” sa han tankefullt og smilende. Da vi viste ham bildene av slangene vi hadde sett den dagen brøt han ut: ” oh.. my.. GOD! MY GOD! This is a cobra.” Han fortsatte og snakke om kobraen, samt den andre slangen som også var ganske farlig. Innledningen lød slik: ”The snake has three tits”. Fra der av var det umulig for visse å ikke le (Assad & Tore). Han fortsatte tross latterkuler av misforståelser, og vi forstod etterhvert at han mente ”teeths”. Slangen, som heter ”Tomorrow is too far” hadde tre tenner, og om man ble bitt av den ene ble man fattig men levde et langt liv. Ble man bitt av den andre tanna ble man rik, men såret ville ikke bli leget. Og ble man bitt av den siste betydde dette døden. Vi nevnte at vi ofte snakker om han på bloggen, og han smilte og sa: ”I am not in Norway, but my name is!” 

Én av kveldene i forrige uke, da vi kom hjem fra en tur langs stranden sammen med Hilde, merket vi at det var en del folk samlet utenfor huset. Det var helt mørkt, og vanskelig å se hvor mange som faktisk var der. Det viste seg å være ganske mange. Det stod et par damer og spikka treverk som skulle bli brukt som rytmeinstrumenter, noen menn satte seg til med trommer og vi lette frem matter som folk kunne sitte på. Michael fortalte til oss at landsbyen nå hadde samlet seg for å underholde oss. Han sa at de syntes at vi måtte bli bedre kjent med landsbyen og deres kultur, i stedet for å bare jobbe sammen på tomta. Dette var en veldig hyggelig overraskelse. De skulle vise oss fire forskjellige danser, som kom fra stammen deres, og området i nærheten. Ei av jentene tok kontrollen og startet å synge og klappe etter at trommene kom i gang. Slik de gjør det er at det er hver sin gang å kaste seg ut i dansen, mens de andre synger og klapper. Vi ble revet med etter hvert, litt motvillig, men vi prøvde i hvert fall. Det var en festkveld og dansingen varte i flere timer.

På turen fra der vi bor og til tomta (15 min) ser vi både det ene og det andre. Det som hittil har vært mest spennende var da to gigantiske varaner stormet forbi oss på stien vår og krabbet seg videre innover i rismarkene. Vi stoppet opp av sjokk og var svært oppspilte over å ha sett noe som var på størrelse med en liten krokodille. Et par dager senere ble ruta til tomta endret litt da verdens største vepsebol hang i et tre rett over der vi pleide å gå. Vi snudde raskt retning og ville ikke risikere noen kamp mellom dem og oss.

Vi hadde besøk av Nils Myklebost, en journalist som jobber for NTB (kollega av Hilde) et par dager tidligere i november. Han var på en måneds tur i Vest-Afrika, og stoppet innom TinTing på veien fra Gambia, gjennom Senegal mot Mali. Vi hadde timelange samtaler og diskusjoner ved middagsbordet, og vi fikk høre historier fra hans utallige verdensreiser, blant annet da han dekte tsunamien for NTB og da han bodde i Latin-Amerika da han var ung. Vi lærte masse om journalistikk og om nyhetssaker i Norge og verden ellers, og hadde det svært hyggelig.

Arbeidet med treverket startet på mandag (21.nov), vi jobber med dette hver dag på tomta parallelt med murerarbeidet. Nettene har blitt kaldere, noe som gjør at vi har lett frem dynene våre. De grønne rismarkene har såvidt begynt å bli gule, blader faller fra trærne og det er tørt i luften. Det er fortsatt 30 grader i skyggen hver dag, og det samme er solfaktoren på skuldrene våre.

Tabaski

Scroll down for english version.

NORSK

Då er det på høg tid med ei oppdatering frå Niafourang! Det har skjedd ein del sidan sist, blant anna har Hilde Huus-Hansen, vår klient, komt til TinTing. Hittil har vi budd her åleine, men no er alle på plass. Hilde har dreve dette gjestehuset i 2 år, der ho tek i mot turistar og vener som bur her og får oppleve vest-Afrika. Den tida ho er i Noreg, blir huset dreve av lokale. Hilde tok med brunost, presskanne og skikkeleg kaffi. I tillegg til dette kom alle tinga vi hadde sendt med i containeren frå Oslo. Snakk om julaftan! Nugatti, knekkebrød, syltetøy og makrell i tomat, samt verktøy til byggjeplassen. Frukostar har med andre ord vore ganske herlege dei siste dagane.

Forrige mandag feira vi Tabaski (kjent som «id» i Norge), som er ei muslimsk høgtid. Vi fekk forklart av Assad kva som var vanleg heime med dei, og korleis dei feira høgtida. Det var nok til at både Andreas og Tore ville kaste seg med på feiringa. (Det var mellom anna snakk om enorme mengder med lamme- og geitekjøt). Også i dagane før Tabaski såg vi geiter og sau overalt. Vi var ein kjapp tur i Gambia i forrige veke, og der var vi vitne til enorme marked med sau og geiter. Desse var klare til å bli slakta, og på nokon av dei kunne det sjå ut til at dei var fullt klar over det. Eit par av geitene stod heilt bom stille og lata som dei ikkje var der. Dette kan neppe ha lurt eventuelle kjøparar.

Vi blei invitert av sjåføren, M’Bake, til å bli med å feire Tabaski saman med hans familie i nabolandsbyen. Dagen starta med at M’Bake kom til TinTing for å hente oss, og han hadde med eit religiøst plagg til Assad. Han skifta til denne drakta, mens Andreas og Tore tok på seg klede som var passande for ei slik feiring (dongeribukse og t-skjorte). Vi kjørte til Cabadiou, der bøna og seremonien skulle vere. Vi blei møtt med mange par auge, og det var ganske umulig å ikkje skilje seg ut i mengda. Det var godt over tusen menneske tilstades, alle kledd i det finaste dei eigde og klare for feiring. Vi fant oss ein god plass i skuggen og satt oss ned. Imamen preika på arabisk, og deretter på Mandinka (lokalspråket i landsbyen). Det stod ei veldig fin og feit geit foran heile forsamlinga, og det viste seg seinare at vi skulle bli godt kjent med denne geita… Mellom desse rundene med snakking, var det også nokon ritualer og bevegelsar som vi skulle gjere, og Assad stod i midten, slik at Andreas og Tore kunne gjere det same som han.

Då seremonien var ferdig, gjekk vi bort til geita. Denne geita skulle bli slakta og spist. Vi helsa på Imamen som skulle slakte geita, og han tilhøyrde familien vi skulle feire Tabaski med. Han var svært glad for at vi skulle feire saman med han og hans familie. Vi fekk dreisen på uttryk som Asalamoa-leikum og M’Baracka, som er forskjellige måtar å helse kvarandre på. Etter at tre ungar holdt geita fast og klargjorde halsen, starta grusomheita. Vi såg på, sjølv om det verkeleg var litt ekkelt. Kniven var ikkje så skarp som den kanskje skulle ha vore (!), men det gjekk fort for seg då saginga starta. Det er unødvendig å gå nærmare inn på kva vi såg. Geita blei drege bortover langs veien på veg til det huset vi skulle, med oss rett bak. Den, saman med ein sau, blei flådd og forbereidd på nokon palmeblad rett der vi satt og slappa av. Nokon av oss følgde meir med enn andre, som heller spelte spel på mobilen for å oppretthalde ei slags matlyst (Tore). Smågutane som hjalp til med forberedinga krangla om kven som skulle få testiklane til geita og sauen. Testiklane skulle bli grilla på bålet og spist deretter. Dette skulle gjere dei store og sterke. Tre timar seinare blei vi servert denne geita saman med saus og spaghetti. Vi, saman med 8 andre menn, spiste maten frå to svære skåler på bakken. Beinrestar blei spytta ut i hytt og pine, og ein måtte stå på for å få sin andel av mat før alt var tomt. Det må seiast at det var ein litt annaleis smak på middagen denne dagen, sidan maten hadde stått foran oss og chilla i skyggen fire timar tidlegare.

Vi gjekk litt rundt i landsbyen og blei introdusert til imamen og fleire familier som tok oss imot med stor glede. Vi snakka litt saman, fekk mat servert, og gjekk vidare. Vi blei servert forskjellig mat kvar gong, og det heile blei avslutta med eit måltid som bestod av kverna ris, syrna mjelk og sukker. Fyrste mjelkeprodukt på 40 dagar!

På slutten av dagen drog vi for å få med oss ein lokal fotballkamp. Andreas og Assad kasta seg på ein kamp med ungdomen på ei mindre bane rett ved sida av hovedbana. Dei fekk spele på kvar sitt lag i finala. Dei hadde ikkje rekna med å spele fotball, så drakta til Assad var Tabaski-plagget, noko som i seg sjølv såg ganske komisk ut. Det har vist seg at Andreas og Assad sine norske føter ikkje er skapt for afrikanske fotballbaner. Diverse halvkutta kvistar som stakk opp overalt, samt småstein og sand, resulterte i svære blemmer og sår, som det heldigvis berre tok tre dagar å heilbrede. Då vi kom heim samla vi saman litt norsk godteri til ei Tabaski-gåve som vi gav til Aroki, dattera til sjåføren. Det var stor stas.

Arbeidet med prosjektet går framover, veggane er snart ferdige og vi ventar på treverket til taket. Det skal kome på laurdag (det skulle også kome forrige laurdag). Vi planlegg fortsatt takkonstruksjonen, samt eit fundamentbelte som skal gå rundt heile bygget for å beskytte det og gjere det sterkare. Dei siste dagane har bestått av planlegging, gjennomgangar med Hilde og ungdomsorganisasjonen om kva som har blitt gjort hittil, og kva som gjenstår, samt diskusjonar om ivaretakelse av bygget etter at vi reiser heim. Dette er viktige tema som vi jobbar med parallelt med den faktiske bygginga.

I går hadde vi ein dugnadsdag som i hovedsak bestod av frakting av sand inn i bygget. Veldig mange frå landsbyen deltok, opp til 30 stk var i konstant arbeid i 4 timar for å frakte enorme mengder med sand inn i bygget. Sanda blir henta frå eit kratt som er ca. ein kilometer unna tomta med ein traktor. Så blir den droppa av 100 meter frå bygget. Derifrå blir den frakta av frivillige inn i bygget. Nærmare bestemt blei det frakta 18 tonn sand i går. Bygget blir fylt med sand fordi vi i løpet av neste veke skal fylle eit lag med betong på toppen som skal danne golvet. Det blei brukt trillebårer, bøtter, og små påleggsbokser (for dei av alderen 5-7 år) for å frakte sanden. Dei fleste brukte hovudet til å frakte sanden, og Tore fekk hjelp av ei lokal til å bere på same måte. Han fekk ei halv t-skjorte og krølla denne saman til ein slags krans som er med å støtte bøtta på hovudet. Etter eit par turar og greie mengder med sand i munnen og auget, fekk han dreis på transporten av sand, og dei lokale merka seg dette og syntes det var morsomt at han i det minste prøvde.

Seinare den kvelden fekk vi besøk av Albert. Han fortalte nok ein gong om ein «bessing drimm», denne gangen hadde han derimot ikkje fanga ein fisk, men bere nesten. Vi viste han den fyrste videoen vår, «first impressions», og rett etter introen starta han å flire. Og det fortsatte og fortsatte. Gjennom HEILE filmen holdt han på å flire seg i hjel. Kvifor i alle dager han gjorde det, var uvisst, men det var ganske underhaldande, så vi flira med gjennom heile filmen. Tore og Albert diskuterte månen då den dukka opp, og han hadde fortalt at han ofte brukar å leggje seg ned på ein benk for å beundre denne kvite oste-liknande greia. Tore fortalte at for ca 40 år sidan reiste fleire menneske frå jorda til månen. Han reagerte med vantru og sjokk. «Oh no, did that happen» svarte Albert. Tore la ut om gravitasjonskraft og vekt på beina for å forklare at dei kunne gå på månen. Og om dei ikkje brukte vekter, kunne dei fly avgarde. Hans svar til dette var ein replikk med ærefrykt: «Scientists!» Tore nikka, og dei var einige i at det var viktig med scientists. Albert er ein av dei vi ofte får besøk av på kvelden, og det er kjekt for oss å bli meir kjent med dei som jobbar saman med oss kvar dag på tomta.

ENGLISH

Time has been racing by in Niafourang, and an update is overdue. A few days ago Hilde Huus-Hansen arrived at the campement, Tinting. Hilde travels to Tinting when the weather starts turning sour in Norway and the dry season starts in Senegal. She has been running the campement (guesthouse) for two years, taking in friends and travelers and showing them around the sleepy beachside village. Hilde brought with her some very welcome norwegian provisions like goat cheese and french press coffee.

Work with the project is moving forward. The soil-pressed block walls are in their final stage and wood should arrive from Ziggunchur this saturday (even though it should have arrived last saturday…). In the meantime work has mainly revolved around transporting sand into the buildings foundation. An enormous amount of sand is needed to fill approximately a half meter of the buildings 196 m2 foundation. A tractor transports 3 ton loads from approximately 2 km away and dumps them as close to the building as possible. Unfortunately the tractor can’t get closer than 100m without sinking into the sand, so sand has to be manually transported with shovels, buckets and wheelbarrows into the building. This is no quick job considering we are talking about around 75 tons of sand. Luckily, we have had around 20 volunteers the last couple days. Women carry sand in buckets on their heads, men run back and forth with wheelbarrows and children carry little tins of sand.

It is truly inspiring seeing everyone pull together for the work, especially considering the enthusiasm they show while doing it. We have finished filling approximately 2/3 of the building and will hopefully finish saturday as well as filling a thin layer of shells on top. If we are able to finish all this by Monday next week, a thin layer of cement will be spread out on top of the shells, and the foundation will be finished at last!

This monday, the muslim holiday Tabaski (also known as eid ul-fitr) started. Most of the villagers in Niafourang are christian, but on Tabaski everyone gets together to celebrate, as they also do during christmas. We had been invited to join a friend named M’Bake for Tabaski in the neighboring village, Cabadiou. He came to pick us up early and upon arrival presented Assad with a gift of traditional Tabaski garments.

Andreas and Tore also hoped to be presentable and put on their finest clothes (clean jeans and t-shirts). In Cabadiou the Tabaski ceremony was held in a large shady clearing. Thousands of muslims in colorful garments sat on colorful weaved mats waiting for the prayers to begin, many of them watching us with curiosity. M’Bake laid out a mat for us in the shade and the Imam started the ceremony, speaking first in Arabic, then in Mandinka (the local language). A fat goat was tied to a tree right next to the Imam and in front of the entire congregation. We would later get well acquainted with this goat. Various motions and rituals where conducted during the ceremony. Andreas and Tore did their best to mimic Assad who stood between them performing well practiced movements.

At the end of the ceremony we followed a large group that assembled around the goat tied to the tree. The Imam drew out a large knife while four boys wrestled the goat to the ground. The Imam did a quick job of slitting the goats throat while we watched on wide eyed. Tore and Andreas thought it was pretty gruesome to watch, Assad informed them that he had seen this many times before and had even done it himself once in Pakistan. The crowd cheered and the dead goat was carried away by some children. We followed this procession to the house of the Imam, which turned out to be M’Bakes father. The goat, along with a newly slaughtered sheep, were flayed, cleaned and prepared on some palm leaves right outside the Imams house.

Andreas and Assad looked on with interest while others (Tore) took precautions to save their appetite. Young boys fought over the goats testicles which they would later roast on a fire and eat to make them tall and strong. We waited outside the house while women roasted and prepared the meat. A few hours later we squatted around a large bowl of meat and spaghetti to eat. Andreas, Assad and the other 7 muslims ate with their hands while Tore was more hygienically concerned and opted to eat with a fork. After the meal we walked from house to house greeting families and wishing them a happy Tabaski. People were very happy to see us and we did our best to recite the traditional greetings we had learned, “M’Baracka!” and “Asalamua-leikum!”. Several times we received more food during these visits. Our round of visits ended in the house of an elderly man who presented us with a dish of “Te’Dungal” which means “welcome” in mandinka. The dish was comprised of rice, sour milk and sugar. Next up was a local soccer game on a nearby field. Andreas and Assad imposed themselves on a group of teenagers who were playing their final right next to the main field. The kids allowed them to play in the final but laughed at Assad who had to play in his traditional Tabaski clothes. They did their best to keep up with the teenagers but after an hour their feet were covered with blisters and sores so they decided to throw in the towel. When we got back home we gathered together some norwegian candy and made a Tabaski gift for Aroki, M’Bakes daughter.

Later that night we got a surprise visit from Albert. He had received a new “blessing dream” and was excited to tell us about it. This time he had tried to catch fish, but the fish had slipped out of his hands at the last second. He explained that it didn’t matter that he had lost the fish, the main point was the presence of the fish. We showed him the first video we made, “First Impressions”, and he immediately started cracking up. Throughout the entire film he was having trouble breathing, he was laughing so hard. We didn’t entirely understand what was so funny, but watching him laugh was pretty entertaining, so we laughed along with him. There was a full moon and Albert explained that he often would look at this strange cheese-like object for hours. Tore explained to Albert that men walked on the moon in the 60s. Albert responded “Oh no, did that happen!” Tore went on to explain about gravitation and spaceships. Albert was dumbfounded and exclaimed with disbelief, “Scientists!”

Albert is one of several of the villagers who come to visit from time to time. People here are very friendly and interested in discussing with us. They find great interest in hearing about Norway and observing how we work to plan the building. We have become good friends with many of the people who work on site with us every day and are deeply invested in the project. It makes us very happy that we have the opportunity to get to know the people that will make use of the building we are here to plan.