Niafourang

Scroll ned for norske versjoner skrevet henholdsvis av Tore og Assad. Andreas skriver det engelske innlegget. I dette blogginnlegget har vi alle tre skrevet våre egne innlegg. Dette fordi alle skulle få muligheten til å skildre førsteinntrykkene. Fremover vil det være to innlegg; ett på norsk og ett på engelsk.

ENGLISH

We got in to Niafourang late in the afternoon yesterday. After hearing various accounts of sketchy border police we were worried about the crossing the border from the Gambia to Senegal. Our hearts were in our throats as we went out to meet the border guard but after some small-talk and schmoozing we know we were safe. He stamped our passports and we walked away relieved. We discovered quickly that this was only one of three checkpoints representing the military, customs and police. Through the following checkpoints we were helped by Michelle and M¥Backe, who quipped back and forth with police and officials, while we kept our faces frozen in a look meant to convey full cooperation. Luckily, we passed through all the checkpoints unscathed and with our pockets as full as when we entered. Filled with relief we started driving through the lush forests of Senegal. We quickly noticed some major differences between the Gambia and Senegal. The Gambia is densely populated and there is a large degree of deforestation. Southern Senegal (more specifically Casamance) is very green and people are scarce.

We arrived at TinTing, Hildes (our client) guesthouse, right before sunset. We were anxious and excited to see the place we would call home the next three months. After a three way rock-paper-scissors duel Tore received first pick: a room that receives afternoon sun and has a window that receives cool wind from the west, Assad second pick: An adjacent room to Tores, with some cooling wind passing through, Me (Andreas) third pick: A room that is more reminiscent of a sauna than a bedroom as no wind passes through. In addition the window is right next to the rooster pen which comes to life at sunrise, 6:00am. After a meal consisting of fish, potatoes and rice (sound familiar?) we went to bed.

The following day started with a similar breakfast to the ones we ate at Sukuta Camping. Tore and Assad had the foresight to bring some norwegian jam to put on their white bread baguettes, while I will be eating Babybell cheese and raw onion until our container arrives from norway in roughly a month. There is no running water at TinTing, so after breakfast we headed to the beach to rinse the nights sweat from our skin. After a couple minutes walk through thick jungle we arrived at a deserted, sundrenched beach. Unfortunately the ocean water provided little relief from the warmth, nevertheless we will be making beach trips often.

After the beach we made our way to the village to meet the village elders and the chief. Before the meeting we went to look at the site where we will be building a youth center in the following months. We where pleasantly surprised to meet 50-70 local youths and adults hard at work producing cement blocks that will be used in the foundation. In the course of two days, they had managed to finish 800-900 cement blocks! They were thrilled to meet us, and we them. All around we where met by the greeting “Sava” and a warm handshake. We where escorted to a meeting area in the shade where the local elders and the chief where waiting to recieve us. When the village chief took a seat we presented him with a gift of cola nuts, a local nut that when chewed creates an effect similar to that of caffiene. The gift was well recieved and the elders and the chief where thrilled with our knowledge of local traditions. Cola nuts are traditionally presented at the first meeting with a village chief or during marriage arrangements.

After all the elders where introduced, we proceeded to explain our project and our intentions. These where well recieved and a discussion concerning the availability of materials and the centers program followed. We were relieved to find that we saw eye to eye on almost everything and that availability of local steel, wood, sement and skilled labor is good. Sometimes when our words were translated, their discussions would seem to get heated and we would become worried. After one particularly heated discussion, Micheal (The leader of the youth organization) translated to us: they all agree with you. Apparently their methods of discussion are different than ours. They where also enthusiastic about using an ISSB (interlocking stabilized soil blocks) press in building the center. After some jokes about locals learning norwegian and a group prayer the meeting ended with high spirits and enthusiasm all around. The Cola nuts where passed around and we all bit in. The nuts tasted like a mix of dirt and grass and after chewing for a minute, me and Assad spit the remains out in the grass while Tore, like trooper, powered through and swallowed them.

We often check temperatures in Norway and have already begun to dream of cold climate. We tell locals about snow tipped mountains and fireplaces with a sentimental look in our eyes. Still, we feel that Niafourang soon will become like a second home to us; the locals already treat us like family. We have only been two days in Niafourang, but they have been incredibly eventful. It feels like we are at the beginning of a great adventure.

-Andreas

 

NORSK

Vi blei henta av Michelle, Michael og Mbake på Sukuta Camping (Desse er frå landsbyen vi skal byggje og bo i). Vi skulle krysse grensa til Senegal for første gong, og var veldig spente på dette. Vi hadde høyrt forskjellige ting og historier frå forskjellige folk, mtp gjennomsøking av bagasje, bestikkelse osv. Då vi stoppa på grensa gikk vi til ei lita bud og starta å snakke med vaktene. Vi fortalte at vi var frå Noreg, og prøvde å ha ein lett tone for å passere utan å bestikke dei. Temaet gikk rett til terroren den 22.juli i Oslo, fordi dei ser på BBC og CNN (dei som har TV). Så vi prøvde å holde det samtaleemnet i live så lenge som muleg. Men det temaet er jo ikkje det mest hyggelige å snakke om. Etter stempelt var signert, drog vi tilbake til bilen – kjempefornøgde og tenkte, YES, we did it. Men det viste seg at vi skulle stoppe Èin gang til. So då var pulsen på vei opp igjen. Denne gangen var det tollen, og det var her vi eigentleg skulle vere bekymra. Så då var det på an igjen. Vi gikk forbi ein bevæpna mann og inn til nok ei bud. Der gav vi frå oss pass og fekk eit nytt stempel. Og smilte. Og sveitta. Alt gjekk bra, og vi gjekk mot bilen igjen, veldig letta. Då vi hadde kjørt i 2 minutt sa dei – NO er vi ved det siste stoppet.. Kjære folk!! Då var det stopp ved det lokale politiet. Det går visstnok ikkje an å samle alt til eitt stopp. Dei må ha tre forskjellige. Pulsen på vei opp igjen, og vi ankom det siste stoppet. Eg sat og bada i mi eiga sveitte mens den veldig seriøse politimannen las gjennom passet mitt og spurte meg spørsmål. I løpet av denne tida kom det fleire lokale senegalesarar og bestakk han med småbeløp for å kome seg smertefritt over grensa. Alt ordna seg her også. Då var vi endeleg over grensa. Smertefritt x3. Takk og lov.

Vi ankom huset der vi skal bu fram til jul og fekk middag servert. Denne bestod av, ikkje overraskande, ris, fisk og ei potet kvar. Vi var veldig slitne og skulle bestemme oss for kven som skulle sove kvar. Stein, Saks, Papir vart brukt – og Andreas tapte. Eg vant. Assad i midten. Eg fekk rommet med vind (mot sjøen), Assad på andre sida (heilt ok) og Andreas fekk rommet utan gjennomtrekk (det vil seie 26 grader om natta) og med ein hane utanfor som vekte han klokka 06. Kjempegreier. Det kan sjå ut til at Andreas skal flytte ei madrass til mitt rom. Vi får sjå. Vi la oss klokka 21, sidan vi var utmatta. Andreas sovna kanskje klokka 02-03. Og blei som sagt vekt klokka 06. Det stemte overens med trynet hans på frokosten dagen etterpå.

Dag to våkna vi av hanen. I vertfall Andreas og Assad. Vi spiste frokost og hadde avtalt eit møte med høvdingen i landsbyen kl 14-15. Du las rett – høvdingen i landsbyen. Vi tok ein tur til stranda og bada litt. Det var godt å få skylt av seg gårsdagens stress og bekymringar. Turen gjekk vidare mot landsbyen og etter å ha gått i 20 minutt og sett ein slange i rismarkene, var vi framme med tomta. Det var eit fantastisk syn! Heile ungdomsforeninga (50-70 stk) jobba med å lage sementblokker til ungdomshuset. Vi blei ønska velkomen av Michael (leiaren av ungdomsforeninga) og fleire andre vi har litt kjennskap til. Eg fekk frysningar då vi ankom og såg dei 8-900 blokkene dei allereie hadde laga på to dagar. Og dei var kjempeglade for å sjå oss. Og oss dei. Etter ein del namn og helsingar, samla Michael alle dei eldre i landsbyen (dei med makt). Vi skulle ha eit møte med høvdingen, for å presentere oss, og fortelje han om våre intensjonar med opphaldet. Etter litt styring med ein sofa til oss tre midt i masse kyllingar og geiter, starta møtet. Vi gav høvdingen ein kilo med Colanøtter (ikkje Coca). Dette tipset fekk vi av studentar og lærarar i Gambia. Om vi gav han Èin kilo Colanøtter var dette for å vise vår respekt til han som sjef i landsbyen. Så starta møtet med at Michael (veldig flink i engelsk) presenterte alle frå landsbyen. Det var rundt 20-25 stk. Umuleg å huske namna deira, sida alle hadde tre namn og alle var like. Kanskje ikkje heilt like. Vi presenterte oss, og Assad blei oppfatta som Assan (vanlig namn her), Andreas blei Andrés, og Tore blei Touré (som er eit veldig vanleg etternamn). Så starta sjølve presentasjonen av våre intensjonar, og dette gjekk veldig fint. Andreas forklarte på engelsk til Michael, som oversatte til Karoninka (det lokale språket). Folk nikka og såg eininge ut, og dette gleda oss. Eg opplevde at alle var engasjerte, villige til å arbeide og til å samarbeide med oss. Etter ein diskusjon på kanskje 7 minutt på Karoninka, der fleire var ekstremt engasjerte og ivrige, oppsummerte Michael på engelsk: They say that they agree. Greit nok det. Bak oss hoppa ei lita geit rundt i sivet og spiste gras. Små kyllingar sprang rundt og var dritsøte.

 

Møtet var ferdig og vi skulle be saman. Alle tok fram hendene sine og Èin tok ordet. Etter ei kort setning sa alle saman: Amen, Amen. Vi kasta oss på. Etter neste setning; Amen Amen. Dette holdt dei gåande i 3-4 minutt, og fleire var involverte. Uunngåeleg måtte Èin av oss bomme grundig på kva tid vi skulle sei Amen. Det blei Andreas. MIDT i ei setning som visstnok varte litt lengre enn dei andre, spytta han ut Amen. No harm done. Når bøna var ferdig delte høvdingen ut Colanøtter som vi alle skulle spise, mens vi fekk eit kort samandrag av bøna; at landsbyen og vi måtte ha god helse desse tre månadane, og at alle skulle vere engasjerte til å skapa noko fint saman. Over til Colanøtta. Den smakar mold/jord/depel. Vi tygde og prøvde å holde ei ok fasade. Det å smile og spise jord samtidig er litt vanskeleg. Andreas og Assad spytta ut restane bak benken, mens eg fullførte min bit. Eg måtte skylle ned med vatn etterkvart, men alt for respekta. Michael sa at han ikkje kunne forstå korleis vi visste om tradisjonen med Colanøtta, men at det var svært lurt av oss. Vi var fornøgde med møtet og såg litt meir på tomta og diskuterte oss imellom. På vegen heim mot huset for å spise lunsj, klarte Andreas å skli ut i vatnet beståande av vannslangar og gudane veit kva anna. Heldigvis gjekk det bra med kameraet – og han. Og det åpne såret han hadde på foten.

No sit eg og høyrer på gamle opptak frå Karisma Gospel Choir sine konsertar og tenkjer på at det er 8 grader heime på Hareid. Der er det sikkert fyr i peisen og soverommet er friskt. Her sit eg ute på plattingen i 25-26 grader med små, dog verdifulle vindkast frå sjøen. Myggsprayen er påført, dei tre epla i MacBook Pro’sa våre lyser opp i natta, og vi bearbeider og tenkjer gjennom alt som har skjedd i dag. Endeleg er vi på plass, og det er verkeleg starten på eit eventyr for oss. Det trumfar nok Hareid akkurat no.

-Tore

Første natten hos Hilde var også kanskje den varmeste natten så langt på turen. Det var nærmest badstue temperaturer på rommene (i hvert fall hos Andreas og meg). Svetten kondenserer på kroppen og det drypper på sengen. Snart bader man i sin egen svette. Noen vindkast kryper seg inn gjennom vinduet mitt, men jeg får dessverre bare nyte det noen få sekunder før det forsvinner i rommets egentemperatur. Skulle ikke dette være ille nok, så starter hanen å gale (hyle) rett etter at klokken har passert 06.

Morgenansiktene var et syn for seg selv, der Tore virket rimelig opplagt mens Andreas virket gretten. I en endeløs tankeboble (om hvordan han skulle ta livet av hanen) satt han på frokostbordet, der bagett, smør og løk ventet på han. Så var det tid for tabletter. Malariamedisin, check. Idoform check. Så påføres solkrem (faktor 50+ for meg) og myggolje. Etter en tur på stranda, og litt musikk på terassen til Hilde var Tore i humør til å ta noen armhevinger. Jeg og Andreas ble med og det hele endte med en liten workout.

Så var det tid for møte med landsbysjefen og vi gjorde oss klare for å dra ned. På tomten ble vi møtt av en gjeng på 50-70 menn, som de siste to døgnene hadde produsert godt over 800 blokker. Disse blokkene inneholder mer sement enn blokker produsert til veggene. Blokkene er tenkt å brukes til fundamentet, der overskuddet vil gå i nedre del av veggene. Det var ganske imponerende å se hvor effektive de hadde vært og produsert blokkene på dugnad satt i gang av ungdomsforeningen. En etter en begynte alle å hilse på oss, store og små. Her var alle menn fra ungdomsforeningen samlet. I nærheten holdt “al-kale” (landsbysjefen) til og møtet skulle bli holdt i hans bakgård under ett tre. Det ble plassert noen stoler og en sofa i gården. Vi ventet til at al-kale hadde satt seg ned, så satte vi oss ned på sofaen. Like før vi satt oss ned presenterte vi 1 kilo cola-nøtter til al-kale. Det vi visste var at Colabønner gis normalt til noen for å vise respekt. Det vi derimot ikke visste var at colabønner også brukes for å uttrykke følelser. Liker du f. eks en jente, så gir du colabønner til faren hennes. Michael – presidenten av ungdomsforeningen startet møte og presenterte oss. De eldste og de med mest autoritet var til stedet på møtet. Andreas presenterte oss, våre intensjoner og generelt hvorfor vi var der. Det gikk veldig bra og det var spesielt interessant å se når de diskutere i seg i mellom. Seny tok mye av ordet og det var ikke alltid like lett å vite hvordan stemningen var der, siden det foregikk på tvers av lokale språk. Heldigvis var alle enige etter møtet.

Hos Hilde ventet lunsj der vi ble servert fisk, ris og poteter. Ulikt tidligere måltider fikk vi også sitron og vannmelon fra i går etter maten. Jeg tok meg en dusj etter maten, og fra badet kunne man se ut fra et lite vindu mot jungelen, mens man helte en liten øse med kaldt vann over seg. På frokostbordet brettet vi opp aluminiums-maskinene våre og begynte å se igjennom dagens fangst av bilder og video og startet så smått å redigere.

Senere på kvelden ble vi servert fisk, poteter og…. spagetti!? Øyene våre lyste opp mot det mørke spisebordet og vi hev oss på spagettien, uten å røre fisken. Bordet lyses opp i midten av en lampe drevet av solcellebatteri. Våre tallerkener og maten plasseres i mørket, så insektene ikke skal angripe maten vår, før vi gjør det. På midten av bordet hadde insektene allerede begynt å samle seg, så her gjaldt det å få i seg i maten kjapt. Vi delte likt mellom oss. Det var utrolig godt.

På nattbordet tenner jeg et stearinlys for å skrive dagbok, mens insektene kryper langs føttene mine og jeg gjør alt for å redde sengen min selv om den tettes igjen av myggnett. Innbyggerne av denne lille landsbyen på kysten av vest-Afrika har vært utrolig hyggelige og tatt oss imot med åpne hender. Det er kjekt å være tilbake i Niafourang og jeg tror dette kan starten på noe fint.

-Assad

Advertisements

3 thoughts on “Niafourang

  1. Kjære folk. Høres bra ut! Gull å være inne med høvdingen. Gleder meg til å se bilder av hvordan det går der nede! I bergen er det 10 grader, regn og sur vind. Det er koz det også.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s