Tabaski

Scroll down for english version.

NORSK

Då er det på høg tid med ei oppdatering frå Niafourang! Det har skjedd ein del sidan sist, blant anna har Hilde Huus-Hansen, vår klient, komt til TinTing. Hittil har vi budd her åleine, men no er alle på plass. Hilde har dreve dette gjestehuset i 2 år, der ho tek i mot turistar og vener som bur her og får oppleve vest-Afrika. Den tida ho er i Noreg, blir huset dreve av lokale. Hilde tok med brunost, presskanne og skikkeleg kaffi. I tillegg til dette kom alle tinga vi hadde sendt med i containeren frå Oslo. Snakk om julaftan! Nugatti, knekkebrød, syltetøy og makrell i tomat, samt verktøy til byggjeplassen. Frukostar har med andre ord vore ganske herlege dei siste dagane.

Forrige mandag feira vi Tabaski (kjent som «id» i Norge), som er ei muslimsk høgtid. Vi fekk forklart av Assad kva som var vanleg heime med dei, og korleis dei feira høgtida. Det var nok til at både Andreas og Tore ville kaste seg med på feiringa. (Det var mellom anna snakk om enorme mengder med lamme- og geitekjøt). Også i dagane før Tabaski såg vi geiter og sau overalt. Vi var ein kjapp tur i Gambia i forrige veke, og der var vi vitne til enorme marked med sau og geiter. Desse var klare til å bli slakta, og på nokon av dei kunne det sjå ut til at dei var fullt klar over det. Eit par av geitene stod heilt bom stille og lata som dei ikkje var der. Dette kan neppe ha lurt eventuelle kjøparar.

Vi blei invitert av sjåføren, M’Bake, til å bli med å feire Tabaski saman med hans familie i nabolandsbyen. Dagen starta med at M’Bake kom til TinTing for å hente oss, og han hadde med eit religiøst plagg til Assad. Han skifta til denne drakta, mens Andreas og Tore tok på seg klede som var passande for ei slik feiring (dongeribukse og t-skjorte). Vi kjørte til Cabadiou, der bøna og seremonien skulle vere. Vi blei møtt med mange par auge, og det var ganske umulig å ikkje skilje seg ut i mengda. Det var godt over tusen menneske tilstades, alle kledd i det finaste dei eigde og klare for feiring. Vi fant oss ein god plass i skuggen og satt oss ned. Imamen preika på arabisk, og deretter på Mandinka (lokalspråket i landsbyen). Det stod ei veldig fin og feit geit foran heile forsamlinga, og det viste seg seinare at vi skulle bli godt kjent med denne geita… Mellom desse rundene med snakking, var det også nokon ritualer og bevegelsar som vi skulle gjere, og Assad stod i midten, slik at Andreas og Tore kunne gjere det same som han.

Då seremonien var ferdig, gjekk vi bort til geita. Denne geita skulle bli slakta og spist. Vi helsa på Imamen som skulle slakte geita, og han tilhøyrde familien vi skulle feire Tabaski med. Han var svært glad for at vi skulle feire saman med han og hans familie. Vi fekk dreisen på uttryk som Asalamoa-leikum og M’Baracka, som er forskjellige måtar å helse kvarandre på. Etter at tre ungar holdt geita fast og klargjorde halsen, starta grusomheita. Vi såg på, sjølv om det verkeleg var litt ekkelt. Kniven var ikkje så skarp som den kanskje skulle ha vore (!), men det gjekk fort for seg då saginga starta. Det er unødvendig å gå nærmare inn på kva vi såg. Geita blei drege bortover langs veien på veg til det huset vi skulle, med oss rett bak. Den, saman med ein sau, blei flådd og forbereidd på nokon palmeblad rett der vi satt og slappa av. Nokon av oss følgde meir med enn andre, som heller spelte spel på mobilen for å oppretthalde ei slags matlyst (Tore). Smågutane som hjalp til med forberedinga krangla om kven som skulle få testiklane til geita og sauen. Testiklane skulle bli grilla på bålet og spist deretter. Dette skulle gjere dei store og sterke. Tre timar seinare blei vi servert denne geita saman med saus og spaghetti. Vi, saman med 8 andre menn, spiste maten frå to svære skåler på bakken. Beinrestar blei spytta ut i hytt og pine, og ein måtte stå på for å få sin andel av mat før alt var tomt. Det må seiast at det var ein litt annaleis smak på middagen denne dagen, sidan maten hadde stått foran oss og chilla i skyggen fire timar tidlegare.

Vi gjekk litt rundt i landsbyen og blei introdusert til imamen og fleire familier som tok oss imot med stor glede. Vi snakka litt saman, fekk mat servert, og gjekk vidare. Vi blei servert forskjellig mat kvar gong, og det heile blei avslutta med eit måltid som bestod av kverna ris, syrna mjelk og sukker. Fyrste mjelkeprodukt på 40 dagar!

På slutten av dagen drog vi for å få med oss ein lokal fotballkamp. Andreas og Assad kasta seg på ein kamp med ungdomen på ei mindre bane rett ved sida av hovedbana. Dei fekk spele på kvar sitt lag i finala. Dei hadde ikkje rekna med å spele fotball, så drakta til Assad var Tabaski-plagget, noko som i seg sjølv såg ganske komisk ut. Det har vist seg at Andreas og Assad sine norske føter ikkje er skapt for afrikanske fotballbaner. Diverse halvkutta kvistar som stakk opp overalt, samt småstein og sand, resulterte i svære blemmer og sår, som det heldigvis berre tok tre dagar å heilbrede. Då vi kom heim samla vi saman litt norsk godteri til ei Tabaski-gåve som vi gav til Aroki, dattera til sjåføren. Det var stor stas.

Arbeidet med prosjektet går framover, veggane er snart ferdige og vi ventar på treverket til taket. Det skal kome på laurdag (det skulle også kome forrige laurdag). Vi planlegg fortsatt takkonstruksjonen, samt eit fundamentbelte som skal gå rundt heile bygget for å beskytte det og gjere det sterkare. Dei siste dagane har bestått av planlegging, gjennomgangar med Hilde og ungdomsorganisasjonen om kva som har blitt gjort hittil, og kva som gjenstår, samt diskusjonar om ivaretakelse av bygget etter at vi reiser heim. Dette er viktige tema som vi jobbar med parallelt med den faktiske bygginga.

I går hadde vi ein dugnadsdag som i hovedsak bestod av frakting av sand inn i bygget. Veldig mange frå landsbyen deltok, opp til 30 stk var i konstant arbeid i 4 timar for å frakte enorme mengder med sand inn i bygget. Sanda blir henta frå eit kratt som er ca. ein kilometer unna tomta med ein traktor. Så blir den droppa av 100 meter frå bygget. Derifrå blir den frakta av frivillige inn i bygget. Nærmare bestemt blei det frakta 18 tonn sand i går. Bygget blir fylt med sand fordi vi i løpet av neste veke skal fylle eit lag med betong på toppen som skal danne golvet. Det blei brukt trillebårer, bøtter, og små påleggsbokser (for dei av alderen 5-7 år) for å frakte sanden. Dei fleste brukte hovudet til å frakte sanden, og Tore fekk hjelp av ei lokal til å bere på same måte. Han fekk ei halv t-skjorte og krølla denne saman til ein slags krans som er med å støtte bøtta på hovudet. Etter eit par turar og greie mengder med sand i munnen og auget, fekk han dreis på transporten av sand, og dei lokale merka seg dette og syntes det var morsomt at han i det minste prøvde.

Seinare den kvelden fekk vi besøk av Albert. Han fortalte nok ein gong om ein «bessing drimm», denne gangen hadde han derimot ikkje fanga ein fisk, men bere nesten. Vi viste han den fyrste videoen vår, «first impressions», og rett etter introen starta han å flire. Og det fortsatte og fortsatte. Gjennom HEILE filmen holdt han på å flire seg i hjel. Kvifor i alle dager han gjorde det, var uvisst, men det var ganske underhaldande, så vi flira med gjennom heile filmen. Tore og Albert diskuterte månen då den dukka opp, og han hadde fortalt at han ofte brukar å leggje seg ned på ein benk for å beundre denne kvite oste-liknande greia. Tore fortalte at for ca 40 år sidan reiste fleire menneske frå jorda til månen. Han reagerte med vantru og sjokk. «Oh no, did that happen» svarte Albert. Tore la ut om gravitasjonskraft og vekt på beina for å forklare at dei kunne gå på månen. Og om dei ikkje brukte vekter, kunne dei fly avgarde. Hans svar til dette var ein replikk med ærefrykt: «Scientists!» Tore nikka, og dei var einige i at det var viktig med scientists. Albert er ein av dei vi ofte får besøk av på kvelden, og det er kjekt for oss å bli meir kjent med dei som jobbar saman med oss kvar dag på tomta.

ENGLISH

Time has been racing by in Niafourang, and an update is overdue. A few days ago Hilde Huus-Hansen arrived at the campement, Tinting. Hilde travels to Tinting when the weather starts turning sour in Norway and the dry season starts in Senegal. She has been running the campement (guesthouse) for two years, taking in friends and travelers and showing them around the sleepy beachside village. Hilde brought with her some very welcome norwegian provisions like goat cheese and french press coffee.

Work with the project is moving forward. The soil-pressed block walls are in their final stage and wood should arrive from Ziggunchur this saturday (even though it should have arrived last saturday…). In the meantime work has mainly revolved around transporting sand into the buildings foundation. An enormous amount of sand is needed to fill approximately a half meter of the buildings 196 m2 foundation. A tractor transports 3 ton loads from approximately 2 km away and dumps them as close to the building as possible. Unfortunately the tractor can’t get closer than 100m without sinking into the sand, so sand has to be manually transported with shovels, buckets and wheelbarrows into the building. This is no quick job considering we are talking about around 75 tons of sand. Luckily, we have had around 20 volunteers the last couple days. Women carry sand in buckets on their heads, men run back and forth with wheelbarrows and children carry little tins of sand.

It is truly inspiring seeing everyone pull together for the work, especially considering the enthusiasm they show while doing it. We have finished filling approximately 2/3 of the building and will hopefully finish saturday as well as filling a thin layer of shells on top. If we are able to finish all this by Monday next week, a thin layer of cement will be spread out on top of the shells, and the foundation will be finished at last!

This monday, the muslim holiday Tabaski (also known as eid ul-fitr) started. Most of the villagers in Niafourang are christian, but on Tabaski everyone gets together to celebrate, as they also do during christmas. We had been invited to join a friend named M’Bake for Tabaski in the neighboring village, Cabadiou. He came to pick us up early and upon arrival presented Assad with a gift of traditional Tabaski garments.

Andreas and Tore also hoped to be presentable and put on their finest clothes (clean jeans and t-shirts). In Cabadiou the Tabaski ceremony was held in a large shady clearing. Thousands of muslims in colorful garments sat on colorful weaved mats waiting for the prayers to begin, many of them watching us with curiosity. M’Bake laid out a mat for us in the shade and the Imam started the ceremony, speaking first in Arabic, then in Mandinka (the local language). A fat goat was tied to a tree right next to the Imam and in front of the entire congregation. We would later get well acquainted with this goat. Various motions and rituals where conducted during the ceremony. Andreas and Tore did their best to mimic Assad who stood between them performing well practiced movements.

At the end of the ceremony we followed a large group that assembled around the goat tied to the tree. The Imam drew out a large knife while four boys wrestled the goat to the ground. The Imam did a quick job of slitting the goats throat while we watched on wide eyed. Tore and Andreas thought it was pretty gruesome to watch, Assad informed them that he had seen this many times before and had even done it himself once in Pakistan. The crowd cheered and the dead goat was carried away by some children. We followed this procession to the house of the Imam, which turned out to be M’Bakes father. The goat, along with a newly slaughtered sheep, were flayed, cleaned and prepared on some palm leaves right outside the Imams house.

Andreas and Assad looked on with interest while others (Tore) took precautions to save their appetite. Young boys fought over the goats testicles which they would later roast on a fire and eat to make them tall and strong. We waited outside the house while women roasted and prepared the meat. A few hours later we squatted around a large bowl of meat and spaghetti to eat. Andreas, Assad and the other 7 muslims ate with their hands while Tore was more hygienically concerned and opted to eat with a fork. After the meal we walked from house to house greeting families and wishing them a happy Tabaski. People were very happy to see us and we did our best to recite the traditional greetings we had learned, “M’Baracka!” and “Asalamua-leikum!”. Several times we received more food during these visits. Our round of visits ended in the house of an elderly man who presented us with a dish of “Te’Dungal” which means “welcome” in mandinka. The dish was comprised of rice, sour milk and sugar. Next up was a local soccer game on a nearby field. Andreas and Assad imposed themselves on a group of teenagers who were playing their final right next to the main field. The kids allowed them to play in the final but laughed at Assad who had to play in his traditional Tabaski clothes. They did their best to keep up with the teenagers but after an hour their feet were covered with blisters and sores so they decided to throw in the towel. When we got back home we gathered together some norwegian candy and made a Tabaski gift for Aroki, M’Bakes daughter.

Later that night we got a surprise visit from Albert. He had received a new “blessing dream” and was excited to tell us about it. This time he had tried to catch fish, but the fish had slipped out of his hands at the last second. He explained that it didn’t matter that he had lost the fish, the main point was the presence of the fish. We showed him the first video we made, “First Impressions”, and he immediately started cracking up. Throughout the entire film he was having trouble breathing, he was laughing so hard. We didn’t entirely understand what was so funny, but watching him laugh was pretty entertaining, so we laughed along with him. There was a full moon and Albert explained that he often would look at this strange cheese-like object for hours. Tore explained to Albert that men walked on the moon in the 60s. Albert responded “Oh no, did that happen!” Tore went on to explain about gravitation and spaceships. Albert was dumbfounded and exclaimed with disbelief, “Scientists!”

Albert is one of several of the villagers who come to visit from time to time. People here are very friendly and interested in discussing with us. They find great interest in hearing about Norway and observing how we work to plan the building. We have become good friends with many of the people who work on site with us every day and are deeply invested in the project. It makes us very happy that we have the opportunity to get to know the people that will make use of the building we are here to plan.

Advertisements

3 thoughts on “Tabaski

  1. Heia! Så gøy å se at prosjektet dere begynner å ta form. Gleder meg til å se flere bilder! Ser ut som dere koser dere masse og at dere får opplevd kjempe masse! Lykke til videre! Er stolt av dere! (PS: Assad! Du er helt rå med skjegg! :D)

  2. Du ser helt rå ut brorsan! med den lokale outfiten ser du ut som en innfødt;-) vi savner deg her! ta godt vare gode bror og hils Tore og Andreas. God klem

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s