Treverket har kommet!

Scroll ned for norsk versjon.

ENGLISH

[We havent recieved internet at Tinting the last couple of weeks. The following update was supposed to be posted on sunday 20.11.11, meaning that we have gotten a good deal farther than what is represented in the text. As of right now we are well on our way with the wood construction. We are very busy, but will try to update as soon as possible!]

Tabaski lasts three days; the aftermath of the holiday lasts much longer. Banks, shops, pretty much everything stops up for at least a week in the wake. This also applied to the delivery of wood we were waiting on. The wood arrived almost two weeks late. We sent Fils Martin, the vice president of the youth organization, to collect the wood when we expected it to be finished. It wasnt. Fils ended up having to wait three days in Ziggunchur. The first day work stopped because there was no electricity in Ziggunchur, the second worked stopped because everyone had to attend a funeral. The third day the wood was finished and Fils managed to get it loaded into a truck. On their way to Niafourang (3 hour drive) the driver got sick and needed to spend the night on the road. Fils slept in the truckbed on top of the wood to keep it safe.

We were relieved when the wood finally arrived the next day, but our relief was shortlived. An inspection of the wood quickly revealed extremely rough cut wood with no two planks of the same dimensions. 2,5 cm apparently means anything between 1,5 to 4 cm. Michael shrugged and recited a well rehearsed lesson, “This is Africa.” We didnt have much time to despair; Albert quickly began work building a wood station, where we would smooth out and prepare the wood. Albert informed us that we needed a planer pronto! Tore agreed to ride with Seni on the back of his motorcycle to Abene to look for one, and pick up some sandpaper as well. The rainy season is long past and the roads are soft sand. This resulted in a terrifying ride for Tore through the bushlands. In places where the sand was too deep the wheels would pull left and right and one time the two were thrown into the (thankfully) soft sand. Upon arriving back at the site, a shaken Tore handed over the planer to Albert who immediately noted that the blade was to thin and set off on his rickety bike back to Abene for a thicker one. We are very grateful for people like Albert who are completely dedicated to the project.

We had agreed to help the women of Niafourang in clearing a community garden that had been donated to them. After all their hard work helping us, it was the least we could do. On wednesday we walked far into the bush to partake in the community work. There were few women to be found, all we saw were men wielding machetes. The work consisted of clearing several acres of land so that planting of fruits and vegetables could begin. We wore sandals and shorts expecting to find a vegetable garden we could help water. The machete men wore tall boots and when a man came over to us with a snake dangling from the side of his machete we knew the reason why.

We attempted to fight the thick brush with machetes for a short while but when another man called us over to show us a baby cobra he had found we flagged out. To our relief, Michael informed us that our presence was the important thing. We were asked to join in on a community meeting. Michael, along with the youth organization, are as concerned as we are about the work being finished before we leave in roughly a month. Therefore the youth organization had met with the village elders and together decided on a system where five local men would work with us every day. There would be a rotation of who would work but all the village men would be involved. This plan was presented by Michael, while we stood by trying to decipher what was going on. The meeting was reminiscent of our first meeting with the village elders. There where hefty discussions, and from time to time we were unsure how the plan was being recieved. The fact that several men had palm wine in one hand and machetes in the other didnt give us any relief. Andreas asked Michael after a seemingly heated argument, “How is it going?”. The answer was, “Very well, everyone agrees.” That was good to hear. On our way back to the site Michael told us about cultural beliefs in the area. He explained how traditional tribal and religious rituals and beliefs were mixed into their culture. He told us about voodoo, spirits and roots that would give invincibility if consumed. We asked him more about the tree with the intricately tied ribbons that protected the site. He explained that the tree would protect the building and those who worked in it, but also send evil spirits against those who stole or caused harm. Andreas asked if any evil spirits would come after him, since he had broken off a branch while loading sand. Michael told him it wouldnt be a problem.

We met up with Albert later that night to show him our latest video. It didnt take long for him to start cracking up. As usual he found the video hilarious, and we found his reaction equally so. After the video, we showed him pictures of the snake from the womens garden. “MY GOD! MY GOD!” said Albert, incredulous. “This is a cobra”. He went on to tell us more about the cobra. “The snake has three tits.”. “Three tits?”. “Yes, three tits!” After further explenation, we discovered tits meant teeth. The cobra is called Njangala in Coroninka, meaning “Torrow is too far”. Locals believe that if you get bit by the Njangala you will either become rich, poor, or die depending on which tooth the snake bites with.

One day after being at the beach with Hilde we turned in to Tinting and realized something was going on. In the orange light of the rising moon we saw a large crowd of people outside Tinting. As we approached we saw many familiar faces. Men and women that we had seen regularly on site were dressed in traditional clothes waiting for us. Many men sat around the outside belt of Tinting with leather-spun drums on their laps. Women were carving wooden instruments from sticks. Michael quickly greeted us and explained that the village wished to entertain us for the evening. He laid out a mat for us to sit on and explained that we would experience music and dancing from various local tribes; Wolof, Koron, etc. This was a very pleasant surprise and we were touched by the fact that around 50 people had gathered to teach us more about their culture. The drums started thumping and one girl took charge, leading the others singing and dancing at the outskirts of a large circle of light. Men and women would enter the circle in turn and the drums would pick up to the fast paced steps of the dancers. A couple times we were pulled up to partake in the dancing. We did our best but it was clear that we were sorely outmatched in the dancing department. It was a night of festivity, with the dancing lasting for hours and several speeches and toasts that followed.

Work lately has been plagued by a series of delays. This has not been entirely unexpected and we have learned to make the most of the days when labor and materials are available. Tabaski has not been the only source of delay. Most of the villagers have malaria and this tends to flare up a couple times a year. Our chief mason, William, was incapacitated for four days from Malaria at the  beginning of this week. Pap Lamin, and now Michael have also gotten sick. Work resumed for real on thursday, and now half the concrete floor is finished and all the steel brackets are in place. We are becoming expert at climbing the walls, something we will be doing alot when we start working with the wood construction next week.

The nights have become much cooler, a welcome change to the humid and sweltering nights we experienced in October. The green ricefields have turned yellow and leaves have started falling from the trees. The temperature is still around 30 degrees celcius during the day but cools down to around 20 degrees at night. Woodwork starts tomorrow, and we have a month before we head north to the frozen motherland. We are racing the clock and working hard to finish.

NORSK

[Forbindelsen til internett har vært ganske dårlige i de siste to ukene, noe som har gjort at vi ikke har fått lagt ut blogginnlegget. Dette innlegget skulle blitt lagt ut den 20.november, noe som gjør at det har skjedd en del siden sist, men det skriver vi om i neste blogginnlegg.]

Det sies at Tabaski varer i tre dager, men konsekvensene av feiringen varer lengre. Banker og butikker, samt sjappa vi bestilte treverket fra, utsetter det meste. Treverket kom, ”bare” 13 dager for seint. Men veien hit var ikke en smertefri prosess. Vi sendte Fils Martin (visepresident i ungdomsorganisasjonen) til Zigenchour for å hente treverket, og hadde jevnlig kontakt med han. Han forklarte den ene dagen at strømmen gikk i byen, så arbeidet ville ta to ekstra dager. Etter dette var det en begravelse som alle skulle i. Tre ekstra dager. Og den dagen treverket egentlig skulle komme, kom det ikke. Morgenen etterpå gikk vi mot tomta, og Michael møtte oss for å fortelle hva som hadde skjedd. På vei til Niafourang hadde lastebilsjåføren blitt akutt syk, og måtte stoppe bilen i en landsby. Han dro for å bli frisk, og Fils Martin ble værende i lastebilen over natta for å passe på treverket. Sjåføren kom tilbake neste morgen og de kjørte videre. Så endelig kom treverket! Men førsteinntrykket av treverket var litt urovekkende. Dimensjonene vi bestilte var tatt litt på sparket virket det som. Men vi fortvilte ikke – Albert (bessing drimm) kom syklende og sa at han hadde en løsning. Han lagde en arbeidsstasjon der treverket skulle bli høvlet og pusset.

 

Tore og Seny reiste til nabolandsbyen for å kjøpe utstyr, på Seny sin motorsykkel. Kombinasjonen sand og motorsykkel er ikke den tryggeste, og det var flere ganger sanden var for myk, noe som resulterte i at sykkelen ville både hit og dit. Den ene gangen vant sanden over dem, men heldigvis ble det en myk landing. De hoppa på igjen og kjørte videre for å rekke butikken (fredagsbønnen var rett rundt hjørnet). Da vi kom tilbake syntes Albert at knivbladet var for svakt, så han la ut på sykkelen for å fikse. Det er godt å ha slike som han, som er villig til å fikse og ordne. Arbeidet i det siste har kommet godt i gang etter denne lengre pausen etter Tabaski. Men det er også andre faktorer som spiller inn på om ting blir gjort eller ikke. Nemlig malaria. Det har vist seg at nesten alle i landsbyen har malaria, og at de får utbrudd av det et par ganger i året, spesielt etter regntiden. Muremesteren vår, William, fikk utbrudd av malaria i forrige uke, og dette preget fremgangen i murerarbeidet. Han har heldigvis komt seg, men de er som regel syke i 3-4 dager før de blir friske igjen. De som har pengene til det, skaffer seg medisin på sykehuset i nabolandsbyen. Så de siste dagene har vi begynt arbeidet med å støpe gulvet, og skal fortsette med pussing av de innvendige veggene.

Vi hadde avtalt med de eldre kvinnene i landsbyen at vi skulle hjelpe til i deres grønnsakshage, siden alle kvinnene hadde hjulpet oss så mye på tomta i det siste. Så på onsdag gikk vi 500 meter (1,3 kilometer her visstnok) inn i bushen for å jobbe. Der var nesten bare mannfolk der, og alle hadde verneutstyr og støvler og svære macheter. Arbeidet som skulle gjøres var klarering av flere mål med jord, slik at plantingen av grønnsaker kunne starte. Vi hadde slippers og shorts, og var ikke helt forberedt på slikt arbeid. Vi så for oss en eng full av damer der vi skulle vanne planter og synge sanger – slik var det altså ikke. Michael beroliget oss og sa at det var tilstedeværelsen vår som hadde noe å si. Folk var kjempeglade for å se oss der, selv om vi så vidt gjorde noe nyttig. En av arbeiderne kom mot oss med en machete og en fangst som han stolt viste frem. En livsfarlig slange som nettopp hadde spist ett eller annet til lunsj. Vi betraktet den og tenkte at det var like greit at vi ikke måtte jobbe, om det var slike farer som ventet på oss når vi kappet gresset. En av hovedgrunnene til at vi var samlet der var fordi Michael hadde arrangert et møte som vi skulle delta på. Michael, sammen med ungdomsorganisasjonen, tar prosjektet på alvor, og de har sammen med oss innsett at vi trenger hjelp hver dag på tomta om vi skal bli ferdig innen tidsrammen. Så de hadde gått sammen med de eldre i landsbyen for å vedta et system der alle mannfolka fra landsbyen jobbet hver sin dag fremover, for å hjelpe til å ferdigstille bygget. Diskusjonen gikk heftig for seg, men det kan også ha hatt med serveringen av palmevin å gjøre. Kombinasjonen macheter, stålsterke menn og palmevin, samt heftige diskusjoner er nok til å gjøre tre nordmenn litt vare på situasjonen. Da møtet var ferdig og arbeidet startet opp igjen, ropte en av karene på oss. Ny fangst. Denne gangen en svart babykobra med røde prikker. Også ganske farlig. Vi dokumenterte funnet, men bestemte oss for å dra tilbake til tryggere omgivelser. På veien tilbake fortalte Michael oss om diverse ritualer og kulturelle fenomen som de tror på her. Det ble mellom annet snakk om det lille treet, som fortsatt står på tomta der vi bygger. Det har kvinnene laget for å holde onde makter unna bygget og beskytte det i fremtiden. De som skader treet, eller vil bygget noe ondt, skal bli straffet for det. Andreas nevnte at han hadde klart å ødelegge en gren på treet mens han jobbet med sand i bygget, men Michael gjorde det klart for oss at disse forbannelsene ikke gjaldt dem som jobbet på tomta. Takk og lov for det. Andre ting vi fikk høre om var blant annet voodoo og urter som ble spist for å gjøre folk udødelige, samt at folk får morsomme og positive navn for å holde onde ånder borte. Litt og litt fikk vi vite mer om kulturen deres, og Michael konkluderte at disse ritualene, selv om de stammer fra lenge siden, spiller en stor rolle i livene deres fortsatt.

Senere den kvelden kom Albert på besøk til oss, og vi viste ham den nyeste videoen av veggene. Selvsagt var reaksjonen latter. Han la til på slutten at han nå forstår hva videoene handler om: ”The process!” sa han tankefullt og smilende. Da vi viste ham bildene av slangene vi hadde sett den dagen brøt han ut: ” oh.. my.. GOD! MY GOD! This is a cobra.” Han fortsatte og snakke om kobraen, samt den andre slangen som også var ganske farlig. Innledningen lød slik: ”The snake has three tits”. Fra der av var det umulig for visse å ikke le (Assad & Tore). Han fortsatte tross latterkuler av misforståelser, og vi forstod etterhvert at han mente ”teeths”. Slangen, som heter ”Tomorrow is too far” hadde tre tenner, og om man ble bitt av den ene ble man fattig men levde et langt liv. Ble man bitt av den andre tanna ble man rik, men såret ville ikke bli leget. Og ble man bitt av den siste betydde dette døden. Vi nevnte at vi ofte snakker om han på bloggen, og han smilte og sa: ”I am not in Norway, but my name is!” 

Én av kveldene i forrige uke, da vi kom hjem fra en tur langs stranden sammen med Hilde, merket vi at det var en del folk samlet utenfor huset. Det var helt mørkt, og vanskelig å se hvor mange som faktisk var der. Det viste seg å være ganske mange. Det stod et par damer og spikka treverk som skulle bli brukt som rytmeinstrumenter, noen menn satte seg til med trommer og vi lette frem matter som folk kunne sitte på. Michael fortalte til oss at landsbyen nå hadde samlet seg for å underholde oss. Han sa at de syntes at vi måtte bli bedre kjent med landsbyen og deres kultur, i stedet for å bare jobbe sammen på tomta. Dette var en veldig hyggelig overraskelse. De skulle vise oss fire forskjellige danser, som kom fra stammen deres, og området i nærheten. Ei av jentene tok kontrollen og startet å synge og klappe etter at trommene kom i gang. Slik de gjør det er at det er hver sin gang å kaste seg ut i dansen, mens de andre synger og klapper. Vi ble revet med etter hvert, litt motvillig, men vi prøvde i hvert fall. Det var en festkveld og dansingen varte i flere timer.

På turen fra der vi bor og til tomta (15 min) ser vi både det ene og det andre. Det som hittil har vært mest spennende var da to gigantiske varaner stormet forbi oss på stien vår og krabbet seg videre innover i rismarkene. Vi stoppet opp av sjokk og var svært oppspilte over å ha sett noe som var på størrelse med en liten krokodille. Et par dager senere ble ruta til tomta endret litt da verdens største vepsebol hang i et tre rett over der vi pleide å gå. Vi snudde raskt retning og ville ikke risikere noen kamp mellom dem og oss.

Vi hadde besøk av Nils Myklebost, en journalist som jobber for NTB (kollega av Hilde) et par dager tidligere i november. Han var på en måneds tur i Vest-Afrika, og stoppet innom TinTing på veien fra Gambia, gjennom Senegal mot Mali. Vi hadde timelange samtaler og diskusjoner ved middagsbordet, og vi fikk høre historier fra hans utallige verdensreiser, blant annet da han dekte tsunamien for NTB og da han bodde i Latin-Amerika da han var ung. Vi lærte masse om journalistikk og om nyhetssaker i Norge og verden ellers, og hadde det svært hyggelig.

Arbeidet med treverket startet på mandag (21.nov), vi jobber med dette hver dag på tomta parallelt med murerarbeidet. Nettene har blitt kaldere, noe som gjør at vi har lett frem dynene våre. De grønne rismarkene har såvidt begynt å bli gule, blader faller fra trærne og det er tørt i luften. Det er fortsatt 30 grader i skyggen hver dag, og det samme er solfaktoren på skuldrene våre.

Advertisements

3 thoughts on “Treverket har kommet!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s