WALLS video!

Sjekk ut vår nye video! Den viser glimt av Tabaski samt muring av veggene!


Treverket har kommet!

Scroll ned for norsk versjon.


[We havent recieved internet at Tinting the last couple of weeks. The following update was supposed to be posted on sunday 20.11.11, meaning that we have gotten a good deal farther than what is represented in the text. As of right now we are well on our way with the wood construction. We are very busy, but will try to update as soon as possible!]

Tabaski lasts three days; the aftermath of the holiday lasts much longer. Banks, shops, pretty much everything stops up for at least a week in the wake. This also applied to the delivery of wood we were waiting on. The wood arrived almost two weeks late. We sent Fils Martin, the vice president of the youth organization, to collect the wood when we expected it to be finished. It wasnt. Fils ended up having to wait three days in Ziggunchur. The first day work stopped because there was no electricity in Ziggunchur, the second worked stopped because everyone had to attend a funeral. The third day the wood was finished and Fils managed to get it loaded into a truck. On their way to Niafourang (3 hour drive) the driver got sick and needed to spend the night on the road. Fils slept in the truckbed on top of the wood to keep it safe.

We were relieved when the wood finally arrived the next day, but our relief was shortlived. An inspection of the wood quickly revealed extremely rough cut wood with no two planks of the same dimensions. 2,5 cm apparently means anything between 1,5 to 4 cm. Michael shrugged and recited a well rehearsed lesson, “This is Africa.” We didnt have much time to despair; Albert quickly began work building a wood station, where we would smooth out and prepare the wood. Albert informed us that we needed a planer pronto! Tore agreed to ride with Seni on the back of his motorcycle to Abene to look for one, and pick up some sandpaper as well. The rainy season is long past and the roads are soft sand. This resulted in a terrifying ride for Tore through the bushlands. In places where the sand was too deep the wheels would pull left and right and one time the two were thrown into the (thankfully) soft sand. Upon arriving back at the site, a shaken Tore handed over the planer to Albert who immediately noted that the blade was to thin and set off on his rickety bike back to Abene for a thicker one. We are very grateful for people like Albert who are completely dedicated to the project.

We had agreed to help the women of Niafourang in clearing a community garden that had been donated to them. After all their hard work helping us, it was the least we could do. On wednesday we walked far into the bush to partake in the community work. There were few women to be found, all we saw were men wielding machetes. The work consisted of clearing several acres of land so that planting of fruits and vegetables could begin. We wore sandals and shorts expecting to find a vegetable garden we could help water. The machete men wore tall boots and when a man came over to us with a snake dangling from the side of his machete we knew the reason why.

We attempted to fight the thick brush with machetes for a short while but when another man called us over to show us a baby cobra he had found we flagged out. To our relief, Michael informed us that our presence was the important thing. We were asked to join in on a community meeting. Michael, along with the youth organization, are as concerned as we are about the work being finished before we leave in roughly a month. Therefore the youth organization had met with the village elders and together decided on a system where five local men would work with us every day. There would be a rotation of who would work but all the village men would be involved. This plan was presented by Michael, while we stood by trying to decipher what was going on. The meeting was reminiscent of our first meeting with the village elders. There where hefty discussions, and from time to time we were unsure how the plan was being recieved. The fact that several men had palm wine in one hand and machetes in the other didnt give us any relief. Andreas asked Michael after a seemingly heated argument, “How is it going?”. The answer was, “Very well, everyone agrees.” That was good to hear. On our way back to the site Michael told us about cultural beliefs in the area. He explained how traditional tribal and religious rituals and beliefs were mixed into their culture. He told us about voodoo, spirits and roots that would give invincibility if consumed. We asked him more about the tree with the intricately tied ribbons that protected the site. He explained that the tree would protect the building and those who worked in it, but also send evil spirits against those who stole or caused harm. Andreas asked if any evil spirits would come after him, since he had broken off a branch while loading sand. Michael told him it wouldnt be a problem.

We met up with Albert later that night to show him our latest video. It didnt take long for him to start cracking up. As usual he found the video hilarious, and we found his reaction equally so. After the video, we showed him pictures of the snake from the womens garden. “MY GOD! MY GOD!” said Albert, incredulous. “This is a cobra”. He went on to tell us more about the cobra. “The snake has three tits.”. “Three tits?”. “Yes, three tits!” After further explenation, we discovered tits meant teeth. The cobra is called Njangala in Coroninka, meaning “Torrow is too far”. Locals believe that if you get bit by the Njangala you will either become rich, poor, or die depending on which tooth the snake bites with.

One day after being at the beach with Hilde we turned in to Tinting and realized something was going on. In the orange light of the rising moon we saw a large crowd of people outside Tinting. As we approached we saw many familiar faces. Men and women that we had seen regularly on site were dressed in traditional clothes waiting for us. Many men sat around the outside belt of Tinting with leather-spun drums on their laps. Women were carving wooden instruments from sticks. Michael quickly greeted us and explained that the village wished to entertain us for the evening. He laid out a mat for us to sit on and explained that we would experience music and dancing from various local tribes; Wolof, Koron, etc. This was a very pleasant surprise and we were touched by the fact that around 50 people had gathered to teach us more about their culture. The drums started thumping and one girl took charge, leading the others singing and dancing at the outskirts of a large circle of light. Men and women would enter the circle in turn and the drums would pick up to the fast paced steps of the dancers. A couple times we were pulled up to partake in the dancing. We did our best but it was clear that we were sorely outmatched in the dancing department. It was a night of festivity, with the dancing lasting for hours and several speeches and toasts that followed.

Work lately has been plagued by a series of delays. This has not been entirely unexpected and we have learned to make the most of the days when labor and materials are available. Tabaski has not been the only source of delay. Most of the villagers have malaria and this tends to flare up a couple times a year. Our chief mason, William, was incapacitated for four days from Malaria at the  beginning of this week. Pap Lamin, and now Michael have also gotten sick. Work resumed for real on thursday, and now half the concrete floor is finished and all the steel brackets are in place. We are becoming expert at climbing the walls, something we will be doing alot when we start working with the wood construction next week.

The nights have become much cooler, a welcome change to the humid and sweltering nights we experienced in October. The green ricefields have turned yellow and leaves have started falling from the trees. The temperature is still around 30 degrees celcius during the day but cools down to around 20 degrees at night. Woodwork starts tomorrow, and we have a month before we head north to the frozen motherland. We are racing the clock and working hard to finish.


[Forbindelsen til internett har vært ganske dårlige i de siste to ukene, noe som har gjort at vi ikke har fått lagt ut blogginnlegget. Dette innlegget skulle blitt lagt ut den 20.november, noe som gjør at det har skjedd en del siden sist, men det skriver vi om i neste blogginnlegg.]

Det sies at Tabaski varer i tre dager, men konsekvensene av feiringen varer lengre. Banker og butikker, samt sjappa vi bestilte treverket fra, utsetter det meste. Treverket kom, ”bare” 13 dager for seint. Men veien hit var ikke en smertefri prosess. Vi sendte Fils Martin (visepresident i ungdomsorganisasjonen) til Zigenchour for å hente treverket, og hadde jevnlig kontakt med han. Han forklarte den ene dagen at strømmen gikk i byen, så arbeidet ville ta to ekstra dager. Etter dette var det en begravelse som alle skulle i. Tre ekstra dager. Og den dagen treverket egentlig skulle komme, kom det ikke. Morgenen etterpå gikk vi mot tomta, og Michael møtte oss for å fortelle hva som hadde skjedd. På vei til Niafourang hadde lastebilsjåføren blitt akutt syk, og måtte stoppe bilen i en landsby. Han dro for å bli frisk, og Fils Martin ble værende i lastebilen over natta for å passe på treverket. Sjåføren kom tilbake neste morgen og de kjørte videre. Så endelig kom treverket! Men førsteinntrykket av treverket var litt urovekkende. Dimensjonene vi bestilte var tatt litt på sparket virket det som. Men vi fortvilte ikke – Albert (bessing drimm) kom syklende og sa at han hadde en løsning. Han lagde en arbeidsstasjon der treverket skulle bli høvlet og pusset.


Tore og Seny reiste til nabolandsbyen for å kjøpe utstyr, på Seny sin motorsykkel. Kombinasjonen sand og motorsykkel er ikke den tryggeste, og det var flere ganger sanden var for myk, noe som resulterte i at sykkelen ville både hit og dit. Den ene gangen vant sanden over dem, men heldigvis ble det en myk landing. De hoppa på igjen og kjørte videre for å rekke butikken (fredagsbønnen var rett rundt hjørnet). Da vi kom tilbake syntes Albert at knivbladet var for svakt, så han la ut på sykkelen for å fikse. Det er godt å ha slike som han, som er villig til å fikse og ordne. Arbeidet i det siste har kommet godt i gang etter denne lengre pausen etter Tabaski. Men det er også andre faktorer som spiller inn på om ting blir gjort eller ikke. Nemlig malaria. Det har vist seg at nesten alle i landsbyen har malaria, og at de får utbrudd av det et par ganger i året, spesielt etter regntiden. Muremesteren vår, William, fikk utbrudd av malaria i forrige uke, og dette preget fremgangen i murerarbeidet. Han har heldigvis komt seg, men de er som regel syke i 3-4 dager før de blir friske igjen. De som har pengene til det, skaffer seg medisin på sykehuset i nabolandsbyen. Så de siste dagene har vi begynt arbeidet med å støpe gulvet, og skal fortsette med pussing av de innvendige veggene.

Vi hadde avtalt med de eldre kvinnene i landsbyen at vi skulle hjelpe til i deres grønnsakshage, siden alle kvinnene hadde hjulpet oss så mye på tomta i det siste. Så på onsdag gikk vi 500 meter (1,3 kilometer her visstnok) inn i bushen for å jobbe. Der var nesten bare mannfolk der, og alle hadde verneutstyr og støvler og svære macheter. Arbeidet som skulle gjøres var klarering av flere mål med jord, slik at plantingen av grønnsaker kunne starte. Vi hadde slippers og shorts, og var ikke helt forberedt på slikt arbeid. Vi så for oss en eng full av damer der vi skulle vanne planter og synge sanger – slik var det altså ikke. Michael beroliget oss og sa at det var tilstedeværelsen vår som hadde noe å si. Folk var kjempeglade for å se oss der, selv om vi så vidt gjorde noe nyttig. En av arbeiderne kom mot oss med en machete og en fangst som han stolt viste frem. En livsfarlig slange som nettopp hadde spist ett eller annet til lunsj. Vi betraktet den og tenkte at det var like greit at vi ikke måtte jobbe, om det var slike farer som ventet på oss når vi kappet gresset. En av hovedgrunnene til at vi var samlet der var fordi Michael hadde arrangert et møte som vi skulle delta på. Michael, sammen med ungdomsorganisasjonen, tar prosjektet på alvor, og de har sammen med oss innsett at vi trenger hjelp hver dag på tomta om vi skal bli ferdig innen tidsrammen. Så de hadde gått sammen med de eldre i landsbyen for å vedta et system der alle mannfolka fra landsbyen jobbet hver sin dag fremover, for å hjelpe til å ferdigstille bygget. Diskusjonen gikk heftig for seg, men det kan også ha hatt med serveringen av palmevin å gjøre. Kombinasjonen macheter, stålsterke menn og palmevin, samt heftige diskusjoner er nok til å gjøre tre nordmenn litt vare på situasjonen. Da møtet var ferdig og arbeidet startet opp igjen, ropte en av karene på oss. Ny fangst. Denne gangen en svart babykobra med røde prikker. Også ganske farlig. Vi dokumenterte funnet, men bestemte oss for å dra tilbake til tryggere omgivelser. På veien tilbake fortalte Michael oss om diverse ritualer og kulturelle fenomen som de tror på her. Det ble mellom annet snakk om det lille treet, som fortsatt står på tomta der vi bygger. Det har kvinnene laget for å holde onde makter unna bygget og beskytte det i fremtiden. De som skader treet, eller vil bygget noe ondt, skal bli straffet for det. Andreas nevnte at han hadde klart å ødelegge en gren på treet mens han jobbet med sand i bygget, men Michael gjorde det klart for oss at disse forbannelsene ikke gjaldt dem som jobbet på tomta. Takk og lov for det. Andre ting vi fikk høre om var blant annet voodoo og urter som ble spist for å gjøre folk udødelige, samt at folk får morsomme og positive navn for å holde onde ånder borte. Litt og litt fikk vi vite mer om kulturen deres, og Michael konkluderte at disse ritualene, selv om de stammer fra lenge siden, spiller en stor rolle i livene deres fortsatt.

Senere den kvelden kom Albert på besøk til oss, og vi viste ham den nyeste videoen av veggene. Selvsagt var reaksjonen latter. Han la til på slutten at han nå forstår hva videoene handler om: ”The process!” sa han tankefullt og smilende. Da vi viste ham bildene av slangene vi hadde sett den dagen brøt han ut: ” oh.. my.. GOD! MY GOD! This is a cobra.” Han fortsatte og snakke om kobraen, samt den andre slangen som også var ganske farlig. Innledningen lød slik: ”The snake has three tits”. Fra der av var det umulig for visse å ikke le (Assad & Tore). Han fortsatte tross latterkuler av misforståelser, og vi forstod etterhvert at han mente ”teeths”. Slangen, som heter ”Tomorrow is too far” hadde tre tenner, og om man ble bitt av den ene ble man fattig men levde et langt liv. Ble man bitt av den andre tanna ble man rik, men såret ville ikke bli leget. Og ble man bitt av den siste betydde dette døden. Vi nevnte at vi ofte snakker om han på bloggen, og han smilte og sa: ”I am not in Norway, but my name is!” 

Én av kveldene i forrige uke, da vi kom hjem fra en tur langs stranden sammen med Hilde, merket vi at det var en del folk samlet utenfor huset. Det var helt mørkt, og vanskelig å se hvor mange som faktisk var der. Det viste seg å være ganske mange. Det stod et par damer og spikka treverk som skulle bli brukt som rytmeinstrumenter, noen menn satte seg til med trommer og vi lette frem matter som folk kunne sitte på. Michael fortalte til oss at landsbyen nå hadde samlet seg for å underholde oss. Han sa at de syntes at vi måtte bli bedre kjent med landsbyen og deres kultur, i stedet for å bare jobbe sammen på tomta. Dette var en veldig hyggelig overraskelse. De skulle vise oss fire forskjellige danser, som kom fra stammen deres, og området i nærheten. Ei av jentene tok kontrollen og startet å synge og klappe etter at trommene kom i gang. Slik de gjør det er at det er hver sin gang å kaste seg ut i dansen, mens de andre synger og klapper. Vi ble revet med etter hvert, litt motvillig, men vi prøvde i hvert fall. Det var en festkveld og dansingen varte i flere timer.

På turen fra der vi bor og til tomta (15 min) ser vi både det ene og det andre. Det som hittil har vært mest spennende var da to gigantiske varaner stormet forbi oss på stien vår og krabbet seg videre innover i rismarkene. Vi stoppet opp av sjokk og var svært oppspilte over å ha sett noe som var på størrelse med en liten krokodille. Et par dager senere ble ruta til tomta endret litt da verdens største vepsebol hang i et tre rett over der vi pleide å gå. Vi snudde raskt retning og ville ikke risikere noen kamp mellom dem og oss.

Vi hadde besøk av Nils Myklebost, en journalist som jobber for NTB (kollega av Hilde) et par dager tidligere i november. Han var på en måneds tur i Vest-Afrika, og stoppet innom TinTing på veien fra Gambia, gjennom Senegal mot Mali. Vi hadde timelange samtaler og diskusjoner ved middagsbordet, og vi fikk høre historier fra hans utallige verdensreiser, blant annet da han dekte tsunamien for NTB og da han bodde i Latin-Amerika da han var ung. Vi lærte masse om journalistikk og om nyhetssaker i Norge og verden ellers, og hadde det svært hyggelig.

Arbeidet med treverket startet på mandag (21.nov), vi jobber med dette hver dag på tomta parallelt med murerarbeidet. Nettene har blitt kaldere, noe som gjør at vi har lett frem dynene våre. De grønne rismarkene har såvidt begynt å bli gule, blader faller fra trærne og det er tørt i luften. Det er fortsatt 30 grader i skyggen hver dag, og det samme er solfaktoren på skuldrene våre.


Scroll down for english version.


Då er det på høg tid med ei oppdatering frå Niafourang! Det har skjedd ein del sidan sist, blant anna har Hilde Huus-Hansen, vår klient, komt til TinTing. Hittil har vi budd her åleine, men no er alle på plass. Hilde har dreve dette gjestehuset i 2 år, der ho tek i mot turistar og vener som bur her og får oppleve vest-Afrika. Den tida ho er i Noreg, blir huset dreve av lokale. Hilde tok med brunost, presskanne og skikkeleg kaffi. I tillegg til dette kom alle tinga vi hadde sendt med i containeren frå Oslo. Snakk om julaftan! Nugatti, knekkebrød, syltetøy og makrell i tomat, samt verktøy til byggjeplassen. Frukostar har med andre ord vore ganske herlege dei siste dagane.

Forrige mandag feira vi Tabaski (kjent som «id» i Norge), som er ei muslimsk høgtid. Vi fekk forklart av Assad kva som var vanleg heime med dei, og korleis dei feira høgtida. Det var nok til at både Andreas og Tore ville kaste seg med på feiringa. (Det var mellom anna snakk om enorme mengder med lamme- og geitekjøt). Også i dagane før Tabaski såg vi geiter og sau overalt. Vi var ein kjapp tur i Gambia i forrige veke, og der var vi vitne til enorme marked med sau og geiter. Desse var klare til å bli slakta, og på nokon av dei kunne det sjå ut til at dei var fullt klar over det. Eit par av geitene stod heilt bom stille og lata som dei ikkje var der. Dette kan neppe ha lurt eventuelle kjøparar.

Vi blei invitert av sjåføren, M’Bake, til å bli med å feire Tabaski saman med hans familie i nabolandsbyen. Dagen starta med at M’Bake kom til TinTing for å hente oss, og han hadde med eit religiøst plagg til Assad. Han skifta til denne drakta, mens Andreas og Tore tok på seg klede som var passande for ei slik feiring (dongeribukse og t-skjorte). Vi kjørte til Cabadiou, der bøna og seremonien skulle vere. Vi blei møtt med mange par auge, og det var ganske umulig å ikkje skilje seg ut i mengda. Det var godt over tusen menneske tilstades, alle kledd i det finaste dei eigde og klare for feiring. Vi fant oss ein god plass i skuggen og satt oss ned. Imamen preika på arabisk, og deretter på Mandinka (lokalspråket i landsbyen). Det stod ei veldig fin og feit geit foran heile forsamlinga, og det viste seg seinare at vi skulle bli godt kjent med denne geita… Mellom desse rundene med snakking, var det også nokon ritualer og bevegelsar som vi skulle gjere, og Assad stod i midten, slik at Andreas og Tore kunne gjere det same som han.

Då seremonien var ferdig, gjekk vi bort til geita. Denne geita skulle bli slakta og spist. Vi helsa på Imamen som skulle slakte geita, og han tilhøyrde familien vi skulle feire Tabaski med. Han var svært glad for at vi skulle feire saman med han og hans familie. Vi fekk dreisen på uttryk som Asalamoa-leikum og M’Baracka, som er forskjellige måtar å helse kvarandre på. Etter at tre ungar holdt geita fast og klargjorde halsen, starta grusomheita. Vi såg på, sjølv om det verkeleg var litt ekkelt. Kniven var ikkje så skarp som den kanskje skulle ha vore (!), men det gjekk fort for seg då saginga starta. Det er unødvendig å gå nærmare inn på kva vi såg. Geita blei drege bortover langs veien på veg til det huset vi skulle, med oss rett bak. Den, saman med ein sau, blei flådd og forbereidd på nokon palmeblad rett der vi satt og slappa av. Nokon av oss følgde meir med enn andre, som heller spelte spel på mobilen for å oppretthalde ei slags matlyst (Tore). Smågutane som hjalp til med forberedinga krangla om kven som skulle få testiklane til geita og sauen. Testiklane skulle bli grilla på bålet og spist deretter. Dette skulle gjere dei store og sterke. Tre timar seinare blei vi servert denne geita saman med saus og spaghetti. Vi, saman med 8 andre menn, spiste maten frå to svære skåler på bakken. Beinrestar blei spytta ut i hytt og pine, og ein måtte stå på for å få sin andel av mat før alt var tomt. Det må seiast at det var ein litt annaleis smak på middagen denne dagen, sidan maten hadde stått foran oss og chilla i skyggen fire timar tidlegare.

Vi gjekk litt rundt i landsbyen og blei introdusert til imamen og fleire familier som tok oss imot med stor glede. Vi snakka litt saman, fekk mat servert, og gjekk vidare. Vi blei servert forskjellig mat kvar gong, og det heile blei avslutta med eit måltid som bestod av kverna ris, syrna mjelk og sukker. Fyrste mjelkeprodukt på 40 dagar!

På slutten av dagen drog vi for å få med oss ein lokal fotballkamp. Andreas og Assad kasta seg på ein kamp med ungdomen på ei mindre bane rett ved sida av hovedbana. Dei fekk spele på kvar sitt lag i finala. Dei hadde ikkje rekna med å spele fotball, så drakta til Assad var Tabaski-plagget, noko som i seg sjølv såg ganske komisk ut. Det har vist seg at Andreas og Assad sine norske føter ikkje er skapt for afrikanske fotballbaner. Diverse halvkutta kvistar som stakk opp overalt, samt småstein og sand, resulterte i svære blemmer og sår, som det heldigvis berre tok tre dagar å heilbrede. Då vi kom heim samla vi saman litt norsk godteri til ei Tabaski-gåve som vi gav til Aroki, dattera til sjåføren. Det var stor stas.

Arbeidet med prosjektet går framover, veggane er snart ferdige og vi ventar på treverket til taket. Det skal kome på laurdag (det skulle også kome forrige laurdag). Vi planlegg fortsatt takkonstruksjonen, samt eit fundamentbelte som skal gå rundt heile bygget for å beskytte det og gjere det sterkare. Dei siste dagane har bestått av planlegging, gjennomgangar med Hilde og ungdomsorganisasjonen om kva som har blitt gjort hittil, og kva som gjenstår, samt diskusjonar om ivaretakelse av bygget etter at vi reiser heim. Dette er viktige tema som vi jobbar med parallelt med den faktiske bygginga.

I går hadde vi ein dugnadsdag som i hovedsak bestod av frakting av sand inn i bygget. Veldig mange frå landsbyen deltok, opp til 30 stk var i konstant arbeid i 4 timar for å frakte enorme mengder med sand inn i bygget. Sanda blir henta frå eit kratt som er ca. ein kilometer unna tomta med ein traktor. Så blir den droppa av 100 meter frå bygget. Derifrå blir den frakta av frivillige inn i bygget. Nærmare bestemt blei det frakta 18 tonn sand i går. Bygget blir fylt med sand fordi vi i løpet av neste veke skal fylle eit lag med betong på toppen som skal danne golvet. Det blei brukt trillebårer, bøtter, og små påleggsbokser (for dei av alderen 5-7 år) for å frakte sanden. Dei fleste brukte hovudet til å frakte sanden, og Tore fekk hjelp av ei lokal til å bere på same måte. Han fekk ei halv t-skjorte og krølla denne saman til ein slags krans som er med å støtte bøtta på hovudet. Etter eit par turar og greie mengder med sand i munnen og auget, fekk han dreis på transporten av sand, og dei lokale merka seg dette og syntes det var morsomt at han i det minste prøvde.

Seinare den kvelden fekk vi besøk av Albert. Han fortalte nok ein gong om ein «bessing drimm», denne gangen hadde han derimot ikkje fanga ein fisk, men bere nesten. Vi viste han den fyrste videoen vår, «first impressions», og rett etter introen starta han å flire. Og det fortsatte og fortsatte. Gjennom HEILE filmen holdt han på å flire seg i hjel. Kvifor i alle dager han gjorde det, var uvisst, men det var ganske underhaldande, så vi flira med gjennom heile filmen. Tore og Albert diskuterte månen då den dukka opp, og han hadde fortalt at han ofte brukar å leggje seg ned på ein benk for å beundre denne kvite oste-liknande greia. Tore fortalte at for ca 40 år sidan reiste fleire menneske frå jorda til månen. Han reagerte med vantru og sjokk. «Oh no, did that happen» svarte Albert. Tore la ut om gravitasjonskraft og vekt på beina for å forklare at dei kunne gå på månen. Og om dei ikkje brukte vekter, kunne dei fly avgarde. Hans svar til dette var ein replikk med ærefrykt: «Scientists!» Tore nikka, og dei var einige i at det var viktig med scientists. Albert er ein av dei vi ofte får besøk av på kvelden, og det er kjekt for oss å bli meir kjent med dei som jobbar saman med oss kvar dag på tomta.


Time has been racing by in Niafourang, and an update is overdue. A few days ago Hilde Huus-Hansen arrived at the campement, Tinting. Hilde travels to Tinting when the weather starts turning sour in Norway and the dry season starts in Senegal. She has been running the campement (guesthouse) for two years, taking in friends and travelers and showing them around the sleepy beachside village. Hilde brought with her some very welcome norwegian provisions like goat cheese and french press coffee.

Work with the project is moving forward. The soil-pressed block walls are in their final stage and wood should arrive from Ziggunchur this saturday (even though it should have arrived last saturday…). In the meantime work has mainly revolved around transporting sand into the buildings foundation. An enormous amount of sand is needed to fill approximately a half meter of the buildings 196 m2 foundation. A tractor transports 3 ton loads from approximately 2 km away and dumps them as close to the building as possible. Unfortunately the tractor can’t get closer than 100m without sinking into the sand, so sand has to be manually transported with shovels, buckets and wheelbarrows into the building. This is no quick job considering we are talking about around 75 tons of sand. Luckily, we have had around 20 volunteers the last couple days. Women carry sand in buckets on their heads, men run back and forth with wheelbarrows and children carry little tins of sand.

It is truly inspiring seeing everyone pull together for the work, especially considering the enthusiasm they show while doing it. We have finished filling approximately 2/3 of the building and will hopefully finish saturday as well as filling a thin layer of shells on top. If we are able to finish all this by Monday next week, a thin layer of cement will be spread out on top of the shells, and the foundation will be finished at last!

This monday, the muslim holiday Tabaski (also known as eid ul-fitr) started. Most of the villagers in Niafourang are christian, but on Tabaski everyone gets together to celebrate, as they also do during christmas. We had been invited to join a friend named M’Bake for Tabaski in the neighboring village, Cabadiou. He came to pick us up early and upon arrival presented Assad with a gift of traditional Tabaski garments.

Andreas and Tore also hoped to be presentable and put on their finest clothes (clean jeans and t-shirts). In Cabadiou the Tabaski ceremony was held in a large shady clearing. Thousands of muslims in colorful garments sat on colorful weaved mats waiting for the prayers to begin, many of them watching us with curiosity. M’Bake laid out a mat for us in the shade and the Imam started the ceremony, speaking first in Arabic, then in Mandinka (the local language). A fat goat was tied to a tree right next to the Imam and in front of the entire congregation. We would later get well acquainted with this goat. Various motions and rituals where conducted during the ceremony. Andreas and Tore did their best to mimic Assad who stood between them performing well practiced movements.

At the end of the ceremony we followed a large group that assembled around the goat tied to the tree. The Imam drew out a large knife while four boys wrestled the goat to the ground. The Imam did a quick job of slitting the goats throat while we watched on wide eyed. Tore and Andreas thought it was pretty gruesome to watch, Assad informed them that he had seen this many times before and had even done it himself once in Pakistan. The crowd cheered and the dead goat was carried away by some children. We followed this procession to the house of the Imam, which turned out to be M’Bakes father. The goat, along with a newly slaughtered sheep, were flayed, cleaned and prepared on some palm leaves right outside the Imams house.

Andreas and Assad looked on with interest while others (Tore) took precautions to save their appetite. Young boys fought over the goats testicles which they would later roast on a fire and eat to make them tall and strong. We waited outside the house while women roasted and prepared the meat. A few hours later we squatted around a large bowl of meat and spaghetti to eat. Andreas, Assad and the other 7 muslims ate with their hands while Tore was more hygienically concerned and opted to eat with a fork. After the meal we walked from house to house greeting families and wishing them a happy Tabaski. People were very happy to see us and we did our best to recite the traditional greetings we had learned, “M’Baracka!” and “Asalamua-leikum!”. Several times we received more food during these visits. Our round of visits ended in the house of an elderly man who presented us with a dish of “Te’Dungal” which means “welcome” in mandinka. The dish was comprised of rice, sour milk and sugar. Next up was a local soccer game on a nearby field. Andreas and Assad imposed themselves on a group of teenagers who were playing their final right next to the main field. The kids allowed them to play in the final but laughed at Assad who had to play in his traditional Tabaski clothes. They did their best to keep up with the teenagers but after an hour their feet were covered with blisters and sores so they decided to throw in the towel. When we got back home we gathered together some norwegian candy and made a Tabaski gift for Aroki, M’Bakes daughter.

Later that night we got a surprise visit from Albert. He had received a new “blessing dream” and was excited to tell us about it. This time he had tried to catch fish, but the fish had slipped out of his hands at the last second. He explained that it didn’t matter that he had lost the fish, the main point was the presence of the fish. We showed him the first video we made, “First Impressions”, and he immediately started cracking up. Throughout the entire film he was having trouble breathing, he was laughing so hard. We didn’t entirely understand what was so funny, but watching him laugh was pretty entertaining, so we laughed along with him. There was a full moon and Albert explained that he often would look at this strange cheese-like object for hours. Tore explained to Albert that men walked on the moon in the 60s. Albert responded “Oh no, did that happen!” Tore went on to explain about gravitation and spaceships. Albert was dumbfounded and exclaimed with disbelief, “Scientists!”

Albert is one of several of the villagers who come to visit from time to time. People here are very friendly and interested in discussing with us. They find great interest in hearing about Norway and observing how we work to plan the building. We have become good friends with many of the people who work on site with us every day and are deeply invested in the project. It makes us very happy that we have the opportunity to get to know the people that will make use of the building we are here to plan.

Brickwork / Muring

Scroll ned for norsk versjon.

We have been in Niafourang for a little over three weeks. Much has happened in short time. A cleared site two weeks ago now has walls shooting up 2,5 meters. We are still working on the soil-pressed block walls, but we hope to be finished in the middle of next week. We have ordered wood from Ziggunchur, that will hopefully arrive in the next weekend so we can start building the roof construction. This Tuesday Michael came back from Serrekunda, with 20 custom-made steel brackets and bolts that will hold together the roof construction. All 3790 soil-pressed blocks have been produced, many of which have already been carried by the village women to the site and used in walls. Not only do they carry these heavy blocks on their heads, they sing and clap while they do it. We have all tried our best to learn this local method of carrying bricks. It has proved very difficult for us, and very amusing for both the village men and women, though they do applaud our efforts. The soil-blocks are produced using a local block-press with small amounts of cement, water, and red soil dug up near the site (The whole process can be seen in our last video).

The building is really starting to come together and we can start to see rooms taking shape. These last couple of days, walls have been rising approximately 60 cm every day. It is exhilarating being able to stand inside rooms you have designed, and resting in the shade of walls you participated in building. We are planning and building at the same time, locking down some ideas into physical form, while leaving others for further planning. Planning details in rooms is easier when we have the opportunity to stand inside them and actually feel the dimensions.

We have become familiar with most of the workers, and many of them have become our friends and counselors. We speak English together, but we are learning new pieces of language every day. We have learned many word in Karoninka (local language) and Mandinka (national language) and the workers are very pleased when we answer their “napanap” (very good) with “memak” (indeed). Pap Lamin is one of the workers that works as a volunteer every day. He is a skilled mason and is very interested in architecture. He is one of several important assets to the project and a source of inspiration for us. A large part of our job on site is controlling all work that is being done and making sure everything is done correctly. When mistakes are made, we are the ones who have to talk to the chief mason. It is an interesting learning experience reprimanding a 2,05 meter tall, very authoritative master mason.

Discussions lately have revolved around how we can ensure that the building will have a positive effect on the development of the village. We are trying to make decisions as we go, that will affect the social aspects of the project in a positive way. After this week we plan to reduce the amount of paid workers. Additionally, all work done by Niafourang locals will be volunteer work. We will try to involve as many volunteers as possible. The intention is that the locals will be left with a strong feeling of ownership and pride in the building they will inherit in the future.

We have had several meetings with the youth organization. We made a 3d-visualization of our plans of the building and last week, we invited everyone from the youth organization in addition to the chief mason and some other workers to show them how the building would be built up in stages. Their reactions were very positive (see end of our last video). We hope this had more to do with the planning aspects of the building, than the fact that it was their first time seeing 3d-visualizations.

Albert, a villager and worker, told Tore about a dream he had had the night before. He explained excitedly that he had been standing in the ocean calling out, “Fish, I need you! Come here fish!” He had managed to catch a “ladyfish” in the dream. He had laughed and eaten the entire fish raw. He explained that the dream had been a “bessing drimm” (blessing dream). Tore agreed, “memak”.

Assad and Andreas went to Kafountine (neighboring village) last weekend to take care of some internet to-dos. While at the Internet Café, the owner came up to them and asked, “do you want to see the big snake?” Naturally they agreed, and where escorted next door, where a boy brought out the snake skin of a five meter long anaconda. The snake had been killed because it was eating hens in the area. The skin smelled rancid. The man knew we were building in Niafourang, and suggested we buy the snakeskin and use it to decorate the walls of the new building. He ensured us that this would keep away all evil spirits. They turned down the generous offer as gently as they could. On their way home, a bull ran out of the forest onto the main path and nearly trampled them.

We are enjoying our time at TinTing (Hilde Huus-Hansens house). Nicole (the housekeeper), takes good care of us and keeps our clothes clean. She is a great cook and prepares all our meals. We are really seeing the circle of life first-hand here in Hilde’s backyard. Saddam Hussein (the dog) gave birth to ten puppies last week! Unfortunately only five of these have survived. Of the three goats that were born the same week only one has survived. We have become very fond of this goat, and spend time playing with it every day. Yesterday morning we woke to the news that one of the rooster and a hen had been killed. We discovered that a cobra had gotten into the rooster-pen and attacked the birds. We were saddened by the news (despite knowing that our mornings would be much quieter). The remaining roosters call is much milder, hopefully meaning Andreas will be able to sleep later than 05:40.



Vi har vært over tre uker i Niafourang – tiden flyr. Veggene blir mest sannsynlig ferdige i løpet av neste uke! Treverket er på vei, og kommer også i neste uke. Michael kom med stålsko og bolter som vi fikk «skreddersydd» fra Gambia på tirsdag. Blokkene til veggene er ferdigproduserte – over 3000 stk har blitt produsert på 10 dager. Kvinnene i landsbyen hjelper flere dager i uken til å bære disse fra produksjonsstedet til tomta. De klapper, synger og danser mens de bærer disse på hodet. Det så ikke like elegant ut da Assad kom ut fra skogen med en blokk på hodet. Andreas og Tore heiv seg på for å prøve, men det viste seg å være svært vanskelig for oss nybegynnere. Mye av arbeidet vårt går ut på å alltid kontrollere arbeid som gjøres. Når tabber skjer er det oss selv som må ta praten med sjefen. Dette er en interessant erfaring i seg selv, når vi må irettesette en svært autoritær murermester som er 2,05 meter høy.

Bygget begynner virkelig å ta form, og vi klarer ikke se over veggene lenger. Det er en svært spesiell opplevelse å stå inne i et bygg som vi har tegnet og planlagt. Hver morgen når vi nærmer oss tomta må vi klype oss selv i armen, det er vanvittig for oss og vi er svært glade for å kunne bli med på dette. Vi planlegger og jobber parallelt, og planlegging på detaljnivå blir enklere når vi kan stå inne i et rom for å få følelsen av de faktiske dimensjonene. Vi blir mer og mer kjent med de som jobber sammen med oss, og de er virkelig engasjerte og positive. Pap Lamin, en av flere som jobber frivillig hver dag, vil selv bli arkitekt og har stor glede av å bli med i en sånn prosess. Vi har også stor glede, og blir inspirerte, av slike som han som engasjerer seg og jobber frivillig!

Vi har diskutert mye i det siste hva vi kan gjøre for å tilrettelegge at bygget vil ha en positiv effekt for landsbyens utvikling. Fremover vil vi prøve å finne ut hvilke tiltak vi kan jobbe med underveis, for å sikre god ivaretakelse av bygget når vi reiser herfra. Dette kan være tiltak som kurs i data, lesing og skriving i biblioteket, samt sette i gang seminarer der det kan jobbes med håndtverk. Dette vil også innebære en større dugnadsånd i prosjektet. Vi vil prøve å engasjere flest mulig i landsbyen til å bidra med arbeidet, selv på de dagene det ikke er avsatt dugnadsarbeid. Dette vil forhåpentligvis skape følelsen av eierskap for de som engasjerer seg personlig i prosjektet.

Albert (en annen som jobber frivillig hver dag) fortalte Tore om en drøm han hadde hatt natten før. Han fortalte at han hadde vært i havet og ropt etter fisk. «Fish I need you come here fish» – ropte han ut for å forklare Tore. Til slutt hadde han klart å fange en fisk. Det viste seg at det var en ladyfish. Han lo og spiste hele fisken slik den var. Han forklarte at når han hadde slike drømmer, var det «bessing drimms» (blessing dreams). Han la til at hver gang han hadde en drøm som handlet om vann eller frukt, så var det en bessing drimm. Tore var helt enig.

Assad og Andreas dro til Kafountine (en av nabobyene) der de skulle fikse ting på internett. Da de var på internettcaféen, kom det en mann og spurte: «do you want to see the big snake?». De sa ja med en gang. Det de ikke visste var at mannen ville selge dem slangeskinn fra en Anakonda som nettopp hadde blitt drept, fordi den hadde spist en høne. Det plastikklignende skinnet luktet grusomt! Selv om Andreas og Assad ikke lot seg overtale, argumenterte mannen godt. Skinnet kunne se veldig fint ut i samfunnshuset (ordet har spredd seg allerede), både på veggene og muligens på et bord. Ikke nok med det, på hjemveien ble de nesten løpt ned av en svær okse som kom løpende ut fra skogen!

Her på TinTing (huset til Hilde Huus-Hansen) koser vi oss. Nicole passer godt på oss, hun lager mat og vasker klær. Vi får dessuten oppleve livets sirkel. Hunden (Saddam Hussein) fødte 10 valper forrige uke! Uheldigvis finnes det bare 5 valper nå. 3 geitekiller ble født av geita vår rett rundt hjørnet, men bare én av dem overlevde. Heldigvis er det mye liv i denne ene killingen, og vi storkoser oss når den vil leke!

Den ene høna fikk 6 kyllinger, vi tror ivertfall at alle de lever fortsatt. Men i går natt skjedde det noe urovekkende. En kobra brøyt seg inn i hønsehuset og angrep av hanene våre. Én hane, samt en høne døde i forsøket på å redde seg selv – og det var en trist morgen (samtidig som den var mye roligere). Den nye sjefshanen har heldigvis ikke like høye vræl som den gamle. Det gjør det kanskje enklere for Andreas å sove lengre enn til 05:40.

Prosjektbeskrivelse / Project Description



Vi har vore i Niafourang i 8 dagar, og ting har verkeleg komt i gang. Etter eit par dagar med møter og utforsking av området, har det skjedd fleire ting. Vi forklarte tydeleg på møtet med landsbyhøvdingen og folket at vi måtte ver sikre på at det blei ferdigstilt ein del av prosjektet før jul, fordi dette var vår oppgåve. Dei forsto dette, og vi var glade for det. Vi drog heim og laga planteikninga, og diskuterte dette med ungdomsorganisasjonen seinare på kvelden. Vi fekk einstemmig JA, og vi drog til tomta for å måle opp. Ryktet spreidde seg raskt, og til slutt var det 30-40 stk frå landsbyen som samla seg og diskuterte ivrig om størrelsen på bygget og dei ulike romma. Dei tok tak i målebånda våre og utvida romma betydeleg. Alle var einige om at det måtte bli større. Dei utvida og utvida. Til slutt sa dei at det var stort nok. Måla på fundamentet skulle då bli 12X16 meter. Kjære landsbyfolk! På 3 månadar, skulle vi klare dette?

Dette gjorde at prosjektet endra seg ein del. Etter vidare samtalar med Michael og andre i landsbyen fant vi ut at eit større rom for kulturelle arrangement var nødvendig. Prosjektet skulle vere mykje meir enn eit datarom og eit bibliotek. Vår intensjon med å fullføre 40 kvadrat med bibliotek og datarom blei endra til å skulle planlegge eit slags samfunnshus, med plass til danseundervisning og arrangement som forelesningar og møter, i tillegg til det opprinnelege datarommet og biblioteket. Vi var skeptiske til dette, og trudde det var urealistisk å ferdigstille eit slikt prosjekt på så kort tid. Vi diskuterte ein del med Michael (sjefen for ungdomsorganisasjonen), og kom fram til at vi skal tilsette fagfolk med kompetanse, som saman med oss skal jobbe 6 dagar i veka frå 0830-1600. Dette, kombinert med dugnadsarbeid, overbeviste oss om at den nye skalaen kunne realiserast. Arbeidskraft er dessutan svært rimeleg her, og tilgang på faglærde er god. Dette vil i hovedsak vere murarar og snekkarar, og det vil hjelpe oss til å holde ein kontinuitet i prosessen framover. Dugnadsarbeidet skjer to gongar i veka, og då samlar mesteparten av landsbyen seg for å hjelpe til.

Dette gir oss moglegheita til å bli med på fleire aspekt ved gjennomføringa av eit prosjekt frå idŽ til ferdig bygg. Vi tilsetter arbeidskraft, driv med økonomien, teiknar alle strekane i bygget og arbeider fysisk kvar dag på tomta saman med fagfolk og brukarane av bygget. Dette er mykje å holde styr på. Takka vere Michael, som alltid er tilstades som mellomledd, tilretteleggjar, rådgjevar og oversettar, får vi orden i sysakene og ting fell på plass. Dette skil seg frå det vi tidlegare har høyrt historier om, nemleg “African Time”. Dei første dagane i Gambia fekk vi fortalt ganske ofte at mentaliteten til dei fleste afrikanarar er “maybe tomorrow..” Vi opplevde av og til at 5 minutt betydde 35, og at eit møte på 30 minutt blei 3 timar langt, men dette har vist seg å vere stikk motsatt i Niafourang. Om vi har eit møte med ungdomsorganisasjonen klokka 17, er alle tilstades 10 minutt før. Kvar morgon startar arbeidet på tomta klokka 0830, og folk møter opp i god tid før dette. Dette gir oss studentar ein lærepenge, og deira respekt for tid smittar over på oss. Vi får håpe at dette vedvarar når vi kjem heim til Noreg og skal studere vidare..

Etter at vi hadde avklart planen og diskutert ferdig med folket, starta gravinga til fundamentet. Dette skjedde torsdag ei veke etter vi ankom Niafourang! Dette er mogleg fordi folk er personleg investerte i prosjektet, og veit at dette kan bli med på å utvikle landsbyen til noko meir enn det den er i dag. I tillegg til denne felles ånda, har vi den profesjonelle arbeidskrafta. Dette gir oss ei tryggheit og moglegheita til å vere praktiserande arkitektar som skapar dette prosjektet saman med brukarane. Det vi teiknar ned på papiret blir verkelegheit. Dette må jo vere drømmerolla for ein framtidig arkitekt. (Vi har jo berre gått 3 år.) Landsbyen stolar på vår evne til å planlegge et kulturbygg for dei, vi føler på ansvaret og tar det på alvor. Vi føler oss forøvrig privilegerte og audmjuke i rolla vi har fått.

Då vi ankom tomta på fredag stod det eit lite tre planta midt i det framtidige bygget. Landsbyhøvdingen og hans bror var der, og hadde på seg dei finaste draktene dei eigde. Vi fekk vete at dei hadde kalla inn til felles bøn for arbeidarane og oss. Etter denne bøna, som var ganske lik den første vi hadde, delte dei ut Cola-nøtter og kvite papir som symboliserte fred. Kvelden før hadde kvinnene jaga vekk onde ånder frå tomta for å beskytte folket som skulle bruke bygget i framtida.

Forrige søndag gjekk vi gjennom bushen i landsbyen og foran oss åpna det seg ei fotballbane og heiajenter som var fulle av dans og glede. Det var ein lokal vennskapskamp mellom “the juniors” og “the seniors”. Vi følgde med på kampen, men kanskje mest på alt anna som skjedde rundt oss. Kidsa sprang overalt , mødrene amma spedbarn og jenter heia og dansa.

Vi har glimt av dette i videoen vår, og her ser ein også at borna blir hysteriske av å sjå seg sjølv på film. Neste dag jogga vi langs stranda til Abene (30 min) for å laste opp filmen beståande av førsteinntrykk til bloggen. Første forsøk var miserabelt, då det stod 4500 minutes remaining på skjermen då vi skulle laste opp på youtube. 10 kb per sekund? Neppe. Vi tok ein lokal taxi for 2,5 kroner per person (!) til neste by, Kafountine. Her fekk vi skikkeleg nett, og opplastinga skulle ta 150 minutt. Vi betalte for 3 timar med internett og drog heim til Niafourang, med håp om at alt skulle bli overført og publisert. Lukka var på vår side!

Oppholdet på TinTing (huset vi bor i) er fint, og sjølv om vi våknar klokka 0235 i ein dam av sveitte på størrelse med Mjøsa, har temperaturen blitt senka til rundt 24 grader om natta, og dette fell i god smak. Nabohunden vår, Saddam Hussein (!), har fått 6 kvalpar, og vi vurderar å adopterte ein hund. Pågangsdrivaren for dette er Andreas, som treng ei midlertidig erstatning for Sierra heime i Molde. Tidlig ein morgen ville eit anna husdyr kose med Andreas, men fekk ikkje kjærleik tilbake. Dette er kanskje ikkje rart sidan det var ein slange på 1,5 meter som var neon-grøn og kjapp som lynet. Dyrelivet er tydelegvis noko å skrive heim om. Det har flytta inn 4 froskar på Tore sitt rom. Desse har formert seg raskt, fordi Assad fant fire babyfroskar i kamerasekken sin, mens Andreas fant mora til alle desse pluss ein spedfrosk i sine joggesko.

Sånn situasjonen er no, har vi gravd ferdig alt vi treng til fundamentet og veggane, laga armeringsjern for søylene, og samla skjell frå elva i landsbyen. Desse skjella blir brukt i betong-blandinga som forsterking. Mandag fortsetter vi arbeidet med fundamentet, som forhåpentlegvis blir ferdigstilt innan eit par dagar.

Om vi er flinke til å planlegge samtidig som dette blir kommunisert på ein forståeleg måte til folket her, veit vi at ting går raskt framover. Kvar strek som er teikna ned i blokka vår har konsekvensar, og det gjeld å holde tunga rett i munnen.

Andreas, Assad, Tore.


Project Description

We have been in Niafourang only eight days and already we are well on our way. We spent the first couple days exploring the area and meeting with elders, the youth organization and locals. Initially we had envisioned a library/computer room of approximately 40-60 m2. We explained this at our first meeting with the village chief in addition to explaining that our first priority was to finish within the limited timeframe. We started designing and planning the building immediately following the meeting. After further discussions with the youth organization it became clear that in addition to library and computer room, a large room for cultural use was necessary. We drew up a plan and went to the site to test the dimensions in full scale. On site, word spread quickly and soon there were 30-40 villagers in discussion with each other, pointing and gesticulating fiercely. We quickly realized that the consensus was: The plan is too small. They pulled out the sticks and string we had drawn up and placed them further from each other. The new plan was 12mx16m. We discussed this new information with Michael (leader of the youth organization) to find out what the possibilities were. Our concern: Do we have the time and money to build something this size?

We realized that not only the size of the building, but also the scope of societal impact was increasing. The reason the entire village of 300 people were so personally invested in the project also became clearer to us. What we didnÕt know was that the entire village knew long before we arrived what we were to plan and build. Our project description is to build a cultural center that includes a library and computer room for the youth and a large room that will belong to the entire village. This larger room will have functions ranging from a meeting room for the whole village, dance and concert hall, movie theater etc. It will also give Niafourang the ability to grow, develop and to host guests.

We were skeptical at first of whether it was possible to complete a building of this size, but after planning and discussing with Michael we became convinced we could pull it off. We became convinced by witnessing the intensity and vigor of the people who want this building so much that they assemble twice a week to help us. Additionally labor is cheap and we have hired several skilled masons, and will soon hire craftworkers and carpenters when we get to the woodwork. We work six days a week alongside the skilled labor from 8:30am to 4:00pm. This ensures continuity in the work. Michael believes when we really get going with the brickwork, we can build one meter a day. The masons are extremely hardworking and punctual. African time is apparently nonexistent in Niafourang.

We have been given the opportunity to take part in several facets of the building process. In addition to seeing pen strokes move from paper to reality, we are involved in hiring workers, controlling the budget and physically working every day to bring our ideas to life. There is a lot to keep track of, but thanks to Michael, who is ever present as a coordinator, friend, translator and advisor, we are making it work.

 We feel incredibly privileged and humbled by the opportunities we are being given through this project. The village of Niafourang have entrusted us with a large responsibility which we do not take lightly. It feels unreal to be directing a process like this despite having only three years of architecture school at our backs.

We broke soil thursday, one week after arriving in Niafourang! 70cm have been dug where the walls will be placed and 110cm where the columns will be. Water from the rice fields is close to the site so we have to be certain the foundation will hold. All the steel for the columns has been prepared and we are ready to pour cement and start placing cement blocks on monday.

When we arrived on site on saturday we found a small tree with intricately laced string leaves in the middle of the site. The village women had placed the tree there to protect the site and workers, and to ensure the projects success. Before work began the village chief and elders arrived and a ceremony was conducted around the tree. We prayed and white papers signifying peace where handed out to all the workers.

Last sunday we traversed the village forest and came upon the local soccer field. The village “Juniors” where playing the “Seniors” in a friendly match with a slew of cheerleaders on the sidelines dancing and cheering them on. We watched the game but it was difficult concentrating on the match when there was so much happening on the sidelines. In addition to the cheering women, all the village children where running around dancing and playing in the high grass. We filmed them and they screamed with delight when we showed them the footage. Some of this footage made it to our First Impressions video in our last post.

Our stay at TinTing (the house we are living in) has been mostly enjoyable. Despite still waking up 2:35 in a pool of our own sweat, the temperature has already dropped a couple degrees. The neighborhood dog, Saddam Hussein, has recently given birth to six puppies, and we are debating adopting one for the next couple months. Especially Andreas is excited about finding a temporary replacement for Sierra in Molde. Early one morning Andreas also had the displeasure of seeing a 1,5 meter neon green snake zip past him. The house has become infested with tiny frogs as well. They especially like Tore’s room. He finds 5-6 frogs every morning. Also Andreas’s shoes and Assad’s camera bag have become frog homes. One of the two roosters in the yard has become increasingly hostile (and loud), and Michelle has informed us that his days are counted. Andreas especially looks forward to partaking in its timely demise.

We have been given an ultimatum at TinTing: Meat or electricity. The refrigerator requires large amounts of energy from the solar panels and the meat will spoil if we use all the electricity for our laptops. Therefore we use power sparingly and type blog posts as fast as our fingers will allow. We have included more pictures in this post and will try to continue to make new posts with several pictures once a week.

Tore, Assad, Andreas